Publisert: 14. oktober 2021

Skrevet av:

Advokat og Partner

Senioradvokat

Advokatfullmektig

Full seier for Statens Vegvesen i Stavanger

12. oktober kom dom fra Sør-Rogaland tingrett i saken mellom Marti IAV Solbakk DA og Staten v/ Samferdselsdepartementet (Statens Vegvesen). Saken gjaldt sluttoppgjør etter byggingen av en del av Norges største veiprosjekt, og verdens lengste undersjøiske tunnel for biltrafikk – Ryfast. Hovedforhandlingen ble gjennomført over syv uker, fra 3. mai til 17. juni i år.

Ryfastforbindelsen er et veiprosjekt som omfatter tre tunneler, utbygging av veinettet og tilhørende miljøtiltak. Martis oppdrag gikk ut på å bygge ca. halvparten av én av de tre tunnelene, Ryfasttunnelen, som er 14,3 km lang, Det oppstod tvist mellom partene allerede tidlig i prosjektet, der bl.a. geologiske forhold og fremdrift var tema.

Det var flere krav i saken for tingretten, der det største kravet gjaldt kompensasjon for anført plunder og heft, beregnet til ca. 185 millioner kroner. I tillegg hadde Marti blant annet fremsatt et krav på dekning av anførte finanskostnader (på om lag 55 millioner kroner) og krav om dekning av anført tap (på om lag 76 millioner kroner) fordi Marti, i strid med loven, hadde anført å ha forutsatt 24 timers arbeidstidsordning.

Staten fikk fullt medhold av tingretten, og ble tilkjent sakskostnader på om lag 13 millioner kr.

Staten ble for det første frifunnet for den delen av kravet som gjaldt plunder og heft. Retten måtte først ta stilling til spørsmålet om bevisbyrde i saken. Marti hadde anført at bevisbyrden måtte snus på grunn av sterkt klanderverdig opptreden fra Statens side. Marti mente at Staten hadde lagt til grunn for høye sikringsmengder i kontrakten, samt at Staten ikke innvilget Marti noe fristforlengelse før det var gått 3,5 år. Retten fant ikke grunnlag for å snu bevisbyrden, under henvisning bl.a. til at «entreprenør selv har et ansvar for å vurdere sikringsmengder og byggetid ut fra de opplysninger som en har tilgjengelig». Staten hadde ikke opptrådt klanderverdig.

Retten gikk så over til å vurdere hvorvidt Marti hadde påvist tilstrekkelig årsakssammenheng mellom forhold på Statens side og Martis tap. Retten viste bl.a. til HAB-dommen og uttalte at det i dag er strenge konkretiseringskrav og innsnevret adgang til å føre bevis for plunder og heft-krav basert på overordnede beregninger og betraktninger. Retten mente at endringsvolumet i seg selv, som var på ca. 50 % mer enn avtalt kontraktssum, ikke kunne ansees som «spesielt høyt» sett i forhold til prosjektets varighet og omfang, og at sluttproduktet ikke i vesentlig grad avvek fra det prosjekterte.

Retten nevnte også at partene hadde inngått tre avtaler underveis, i 2017 og 2018, for å avslutte enkelte forhold knyttet til bl.a. forsering, noe som innebar utbetalinger til Marti på ytterligere 400 millioner kr i tillegg til kontraktssummen.

Marti hadde fremlagt en hendelsesrapport utarbeidet av selskapet Paradigme for å underbygge sitt krav på kompensasjon for plunder og heft. Retten kom likevel til at det var vanskelig å se ut fra rapporten «hva som anføres å være et byggherreforhold, og i alle fall hvilke byggherreforhold som er relevant for vurderingen av plunder- og heftkravet». Retten uttalte også at det var «vanskelig å få oversikt over hvilke konkrete byggherreforhold som anføres å ha forårsaket forstyrrelser og ineffektiv drift hos Marti.» Retten la også avgjørende vekt på at det var et stort avvik mellom Martis beregning av avviket, og dermed tapet som angivelig var forårsaket av byggherren, før sluttoppgjøret i 2019, og avviket som fremgikk av rapporten i 2021. Retten uttalte:

«Den store ulikheten mellom beregningen i sluttoppgjøret og beregningen i forbindelse med hovedforhandlingen, hvor årsaken anføres å være en av Martis senere foretatt kostnadsomperiodisering, medfører etter rettens mening at de konkretiseringskrav som Høyesterett stiller i HAB-dommen, avsnitt 66, vanskelig kan sies å være oppfylt.»

Retten karakteriserte Martis bevisførsel for plunder- og heftkravet som «sammenlignbar med den «ovenfra og ned» metode som Høyesterett beskriver ovenfor [i HAB-dommen], i stedet for en tilnærming «nedenfra og opp» hvor en konkret vurderer hvilke arbeidsoperasjoner hos entreprenøren som er påvirket, og deretter beregner kompensasjonen knyttet til disse.»

Retten fant det etter dette «klart» at Marti ikke hadde ført tilstrekkelige bevis for sitt krav.

Rettens vurdering er i tråd med det som sies i flere underrettsdommer som har kommet siden HAB-dommen i 2019.

Marti fikk heller ikke medhold i nattarbeidskravet, med henvisning til at selskapet var nærmest til å sørge for at det forelå nødvendig tillatelse til døgnkontinuerlig drift. Retten sa innledningsvis at det hverken var «tvilsomt eller omstridt at Marti forut for oppstart regnet med å kunne drive med døgnkontinuerlige skift i Ryfast-tunnelen», og at det heller ikke var tvilsomt at Marti rent faktisk hadde drevet døgnkontinuerlig i perioden fra oppstart i 2013 til sommeren 2016. Spørsmålet i saken var hvem som måtte bære ansvaret for Martis eventuelle tap etter Arbeidstilsynets vedtak om å stanse nattarbeidet sommeren 2016.

Marti viste til en kontraktsbestemmelse som stipulerte at «endringer i forutsetninger» i offentlige bestemmelser som var kunngjort 14 dager før tilbudsfristen, kunne gi partene rett til regulering av kontraktssum. Subsidiært gjorde Marti gjeldende at selskapet hadde krav på tilleggsvederlag basert på læren om bristende forutsetninger.

Retten viste til aktuelle bestemmelser i arbeidsmiljøloven, og kom frem til at innstramming i Arbeidstilsynets praksis knyttet til nattarbeid ikke var en «endring i forutsetninger» som var omfattet av kontraktsbestemmelsen. Retten viste også til en annen kontraktsbestemmelse som påla Marti ansvaret for å «sørge for å skaffe seg nødvendige tillatelser, løyver og dispensasjoner for de maskiner, personell og utstyr som skal brukes til utførelse av kontraktsarbeidet». Retten uttalte følgende:

«Det er etter rettens mening utelukkende Marti som kan bebreides for at en ikke på et tidligere tidspunkt [før Arbeidstilsynets praksisendring] sørget for å ha en klar hjemmel for nattarbeid på plass.»

Retten la også til grunn at det, selv om døgnkontinuerlig drift var en synbar forutsetning for Martis tilbud, etter en helhetsvurdering ikke kunne være snakk om en bristende forutsetning når det senere viste seg at slik drift ikke var tillatt. Retten uttalte:

«Marti har etter rettens mening «tatt en sjanse» ved ikke å inngå tariffavtale tidligere, noe som tilsier at konsekvensene ved dette bør bæres av Marti selv.»

Et krav om lønns- og prisregulering forankret i nattarbeidskravet ble heller ikke tatt til følge av retten.

Krav om kompensasjon for finanstap førte heller ikke frem. Finanskostnadskravet bygget på at Marti måtte hente inn beløp som tilsvarte tapene forårsaket av plunder og heft og nattarbeidsforbudet, fra sitt morselskap. Når Marti ikke fikk medhold i disse to kravene, gikk retten ikke nærmere inn på kravet om dekning av finanstap.

Retten ga heller ikke Marti medhold i kravet om riggregulering, og viste bl.a. til at Marti allerede hadde fått oppgjør gjennom de tre avtalene fra 2017 og 2018.

Staten ble etter dette frifunnet på alle punkter, og tilkjent sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-2.

Advokatfirmaet Føyen AS ved advokat Per Gustav Lilleaasen, advokat Finn Eirik Winther og advokatfullmektig Karolina Maria Saar bistod Staten i saken.

Les dommen HER.

Les omtale i E24 HER og bygg.no HER

google maps
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies) slik at vi kan yte deg bedre service. Informasjonskapslene blir hovedsakelig benyttet for trafikkmåling og optimalisering av tjenesten. Du kan også lese mer om vår bruk av informasjonskapsler.