Bakgrunn for veilederen
Regjeringen varslet allerede i juli 2025 at de ville gjøre det enklere å investere i sol og fornybar kraft gjennom en ny delingsordning. Bakgrunnen var et forslag fra Energidepartementet og Finansdepartementet som ble sendt på høring høsten 2024, der hensikten var å gi aktører større insentiv til å investere i fornybar kraft på bebygget areal, uten naturinngrep.
Ordningen ble endelig fastsatt i forskrift om kraftomsetning og nettjenester, som trådte i kraft 1. januar 2026, Den går ut på at produsenter, prosumenter og plusskunder (som har til felles at de alle er innmatingskunder) har rett til å dele sin produksjon med de øvrige kundene på samme eiendom, eller samme næringsområde.
Forskriften fastsetter følgende endringer:
- Økt effektgrense: Den samlede installerte effekten på produksjonsanlegg som inngår i delingsløsningen kan nå være opptil 5 MW (AC), mot tidligere 1 MW. Dette åpner for at også større solcelleanlegg på bebygd areal kan omfattes.
- Utvidet delingsadgang: Det åpnes for deling mellom flere eiendommer, så lenge disse inngår i et «næringsområde». Dette innebærer en utvidelse fra tidligere krav om at deling kun kunne skje innenfor samme gårds- og bruksnummer.
Lenke til forskriften her: https://lovdata.no/pro/#document/SF/forskrift/1999-03-11-301/%C2%A73-12
Samtidig varslet regjeringen at Energidepartementet, i samarbeid med RME, ville utarbeide en veileder for å blant annet klargjøre hva som kunne regnes som samme «næringsområde», og hvordan delingen skulle gjennomføres i praksis. Nå er denne veilederen på plass. Målet er å gi et oversiktlig og praktisk hjelpemiddel for både produsenter, forbrukere og nettselskap.
Praktisk gjennomføring av delingsløsningen
Den nye veilederen gir en praktisk oppskrift på hvordan overskuddsproduksjon fra fornybar kraft kan deles virtuelt mellom flere målepunkter uten å etablere private strømnett. All deling håndteres gjennom Elhub, der nettselskapet registrerer delingsforholdet og sørger for at den økonomiske fordelingen skjer automatisk på fakturaen. Dette er et viktig grep som reduserer både tekniske barrierer og investeringskostnader.
Deling på «samme eiendom» (§ 3‑12)
Forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 3‑12 regulerer deling av overskuddsproduksjon innenfor samme eiendom, og gjør det mulig for nettkunder med produksjonsanlegg å dele egenprodusert strøm med andre målepunkter på samme gårds‑, bruks‑ og festenummer.
Veilederen tydeliggjør at produsenten kan dele kraft med alle målepunkter på samme eiendom, og at fordelingsnøklene meldes inn og settes opp slik at Elhub automatisk fordeler produksjonen mellom leietakerne. Dette gir en fleksibel modell hvor eiere av større bygg, som for eksempel logistikkbygg, kjøpesentre eller næringsbygg, kan produsere fornybar kraft og fordele den direkte til sine leietakere.
Ikke-fornybare teknologier som for eksempel dieselaggregat vil falle utenfor delingsløsningen.
Deling innenfor «samme næringsområde» (§ 3‑13)
Den mest etterlengtede endringen er likevel muligheten til å dele kraft på tvers av eiendomsgrenser innenfor et «næringsområde».
Nærmere bestemt, fastsetter forskriftens § 3-13 at;
«En produsent kan kun dele kraft med målepunkt innenfor samme eiendom og nærliggende eiendommer dersom disse eiendommene inngår i et og samme næringsområde. Med næringsområde menes et geografisk avgrenset areal der næringsvirksomheter er samlokalisert, og omfatter næringsparker, industriparker og lignende hvor næringsvirksomheter samarbeider, har fellesfunksjoner og deler infrastruktur. Næringsområde omfatter ikke generell næringsbebyggelse i by- og sentrumsområder»
Ut over dette har hva som vil kvalifisere som «samme næringsområde» vært uklart. Dette er nå tydeligere presisert.
RME understreker i veilederen at alle kriteriene må være oppfylt for at et område skal anses som ett og samme næringsområde, herunder være geografisk avgrenset, noe som betyr at virksomhetene ligger innenfor et tydelig avgrenset område hvor samlokaliseringen naturlig henger sammen med samarbeidet, fellesfunksjonene og infrastrukturen i området. KPA kan gi nyttige holdepunkter, men er ikke avgjørende alene.
Videre må virksomhetene faktisk samarbeide, for eksempel gjennom avtaler eller tjenester de deler, slik at det foreligger et reelt og dokumenterbart samarbeid utover bare fysisk nærhet. De må også ha fellesfunksjoner, altså organisatoriske eller driftsmessige funksjoner som flere av aktørene benytter eller kan benytte – for eksempel felles forvaltning, IT-løsninger eller annen felles drift.
Til slutt må de dele infrastruktur, som bygninger, tekniske installasjoner, interne veier, parkeringsarealer eller annen fysisk infrastruktur som binder området sammen som en samlet enhet. Samlet skal disse vilkårene sikre at området fungerer som en integrert næringsklynge, ikke bare en samling enkeltstående virksomheter i nærheten av hverandre.
Når det gjelder grensen mot «generell næringsbebyggelse i by- og sentrumsområder», forklarer RME at slike områder ofte består av en blanding av butikker, kontorer, restauranter og boliger, der det gjerne er vanskelig å identifisere én samlet næringsmessig enhet. Derfor vil slike områder som hovedregel ikke kvalifisere som næringsområder etter forskriften. Samtidig åpner veilederen for at det innenfor by- eller sentrumsområder kan finnes avgrensede næringsparker eller industriparker som likevel omfattes, så lenge de kan identifiseres som en selvstendig enhet og oppfyller alle de øvrige vilkårene.
Dersom det oppstår tvil, må nettselskapet gjøre en konkret vurdering basert på disse kriteriene, og veilederen gir en nærmere forklaring på hvordan hvert kriterium skal forstås og dokumenteres.
Tekniske rammer og begrensninger
En vesentlig avklaring er at 5 MW er en samlet effektgrense for all installert produksjon som deltar i delingsløsningen innenfor ett næringsområde. Man kan altså ikke «dele opp» anlegg for å unngå grensen.
Delingsordningen utelukker deling til prosumenter fordi en kunde som mater egenprodusert strøm inn på nettet ikke samtidig kan motta virtuell produksjon, ettersom Elhub ikke støtter både fysisk innmating og tildelt virtuell produksjon på samme målepunkt.
Anleggene må være basert på fornybare energikilder, og være plassert på bebyggelse som allerede er bygget for et annet formål, som tak, fasader eller parkeringsareal. Regelendringen utelukker derfor bakkemonterte solcelleanlegg. Dette sikrer at ordningen ikke gir utilsiktede naturinngrep, men utelukker også de mest ambisiøse aktørene som ser potensialet i økt fornybar produksjon.
Usikkerheten rundt tolkningen av regelverket har preget både nettselskaper og solbransjen siden ordningen ble annonsert. RME understreker at veilederen skal være et dynamisk dokument som oppdateres i takt med praksis, men gir viktige avklaringer som eiendomsaktører har ventet på, i tillegg til å være et tydelig uttrykk for solcellesatsing i Norge.
Les mer om veilederen her: https://veiledere.nve.no/rme-veiledere/veileder-for-modell-for-deling-av-overskuddsproduksjon/
En versjon av denne teksten er også publisert i Eiendomswatch.
