Skrevet av Karl Felix Krafft i Advokatfirmaet Føyen AS og Alexander Venås i Forbrukerrådet.
Saken gjaldt en bilforhandler som solgte en bruktbil ved kommisjonssalg. Bilen ble som vanlig lagt ut for salg på finn.no. En interessent kontaktet forhandleren per telefon, og partene forhandlet seg frem til en kjøpesum.
Forbrukeren fikk i etterkant ikke ordna finansiering for kjøpet, og sa fra til forhandleren at hun angret på kjøpet. Forhandleren mente forbrukeren var bundet av avtalen, og gjennomførte et dekningssalg av bilen til en langt lavere pris enn den avtalte kjøpesummen. Selgeren krevde deretter prisdifferansen erstattet fra forbrukeren.
Spørsmålet om angrerett
Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten var om det var snakk om «fjernsalg» slik det er definert i angrerettloven § 5 bokstav b, som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), artikkel 2 nr. 7. Definisjonen krever en «organisert ordning for salg» uten at partene er fysisk til stede samtidig, og hvor avtaleinngåelsen utelukkende skjer ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler.
Lagmannsretten drøftelse viser at terskelen ikke er høy for at det skal være snakk om en «organisert ordning». Også enkle ordninger omfattes. Det er ikke nødvendig at selgeren har en nettbutikk for at det kan være snakk om en «organisert ordning».
Lagmannsretten la til grunn at en betydelig andel av forhandlerens bruktbilsalg ble gjennomført uten fysisk kontakt mellom forhandler og kjøper. Forhandleren tilbød digital visning av bilen, kontrakten ble normalt signert elektronisk, og betaling skjedde typisk ved overføring fra nettbank.
Lagmannsretten kom til at forhandleren med dette hadde tilrettelagt for fjernsalg i et «ikke uvesentlig omfang». Det var ikke avgjørende at finn-annonsen ikke direkte oppfordret til kjøp ved fjernsalg, eller at det ikke var en typisk nettbutikk. Bilforhandleren hadde en «organisert ordning for salg» etter angrerettloven § 5 bokstav b.
Betydning for bilbransjen og andre bransjer
Avgjørelsen har praktisk betydning for bilforhandlere som inngår forbrukeravtaler uten å møte forbrukeren fysisk. Så vidt vi vet, har mange bilforhandlere lignende praksis som bilforhandleren i denne saken. Lagmannsrettens dom modifiserer dessuten høyesteretts dom i t-2010-1580, som bygget på den tidligere angrerettloven. Bilselgere som har innrettet sin salgspraksis etter den tidligere dommen, bør nå vurdere praksisen og rutinene for informasjon om angrerett på nytt.
Lagmannsrettens tolkning er heller ikke begrenset til bilbransjen. Vurderingen er ikke knyttet til særtrekk ved bilsalg. Samme vurderingstema – om den næringsdrivende har lagt til rette for salg uten fysisk kontakt mellom partene, uavhengig av om det foreligger en tradisjonell nettbutikk – kan derfor gjøre seg gjeldende for andre bransjer. Konsekvensen av at en næringsdrivende ikke opplyser forbrukeren om angreretten er at angrefristen forlenges med inntil 12 måneder. Også næringsdrivende som selger andre varer og tjenester bør derfor vurdere om egen salgspraksis innebærer at forbrukerkjøperne har angrerett.
Dommen er ennå ikke rettskraftig.
Karl Felix Krafft var prosessfullmektig for forbrukeren i saken. Alexander Venås er advokat i forbrukerrådet, som innga prosesskriv etter tvisteloven § 15-8.
