Likebehandlingsprinsippet i arbeidsmiljøloven § 14-12a fastsetter at innleide ansatte skal sikres samme vilkår når det blant annet gjelder lønn og utgiftsdekning som fast ansatte hos arbeidsgiver.
Saken gjaldt en vikar som var utleid til Statens vegvesen, som hadde arbeidssted ved Tønsberg trafikkstasjon. Vikaren skulle, på samme måte som de fast ansatte, arbeide enkelte dager i Larvik. For reisen mellom bostedet og Larvik fikk vikaren kjøregodtgjørelse, men ikke tillegg for reisegodtgjørelse slik de andre fast ansatte fikk. Alternativt kunne de fast ansatte avspasere tiden.
Høyesterett konkluderte med at arbeidsgiver hadde brutt reglene om likebehandling ved at vikaren ikke fikk reisetidsgodtgjørelse slik som de fast ansatte.
Selv om likebehandlingsreglene ikke spesifikt omtaler reisegodtgjørelse, vurderte Høyesterett at det ville være i strid med formålet om å sikre reell likebehandling mellom fast ansatte og innleide dersom reisegodtgjørelse falt utenfor – vikaren ville da i realiteten få utbetalt mindre, eller måttet jobbe lenger, enn øvrige fast ansatte.
Hvorvidt øvrige goder fra arbeidsgiver, som ikke er direkte er listet opp i loven, omfattes av likebehandlingsreglene må fortsatt vurderes konkret.
