Den 25.oktober 2022 avsa Borgarting lagmannsrett dom i sak om hvorvidt totalentreprenør kan kreve vederlagsjustering som følge av de myndighetstiltak som trådte i kraft etter utbruddet av Covid-19 i Norge.
Tvistesaken reiste prinsipielle spørsmål om rekkevidden av, og forholdet mellom, NS 8407 punkt 33.3 og punkt 15.2. NS 8407 punkt 33.3 gjelder partenes krav om fristforlengelse på grunn av force majeure, mens NS 8407 punkt 15.2 gjelder entreprenørens rett til å fremme krav om vederlagsjustering som følge av myndighetstiltak som «innebærer at de avtalte krav til prosessen (…) må endres».
Saken reiste spørsmål om totalentreprenør kan kreve vederlagsjustering som følge av force majeure. Konkret var det fremmet krav om vederlagsjustering for henholdsvis forsering (som defensiv beføyelse), rigg og drift samt for utgifter til smittevern.
Som partene, legger lagmannsretten til grunn at Covid-19 pandemien var en typisk force majeure-begivenhet. Etter en drøftelse av hensynene bak reglene, og hvor det påpekes at en force majeure-begivenhet nærmest alltid vil avstedkomme økte kostnader for både totalentreprenør og byggherre, fremheves at gode grunner tilsier av hver av partene bærer eget tap.
Lagmannsretten fremhever at en naturlig tolkning av ordlyden i punkt 33.3 er at totalentreprenøren har rett til fristforlengelse, men ikke dekning av økte utgifter som følge av force majeure-begivenheter. I dette ligger på den ene siden at byggherren må finne seg i senere overlevering, med de økte kostnader dette påfører byggherren. På den annen side eksponeres ikke totalentreprenøren for dagmulkt, men bærer egne kostnader.
I saken hadde totalentreprenøren også krevet fristforlengelse og vederlagsjustering etter NS 8407 punkt 15.2. Ved vurderingen av retten til fristforlengelse legger lagmannsretten til grunn at NS 8407 punkt 33.3 «uttømmende regulerer spørsmålet om når en totalentreprenør kan kreve fristforlengelse som følge av en force majeure-begivenhet», og dette uavhengig av om force majeure-begivenheten leder til myndighetstiltak eller ikke.
Lagmannsretten slår videre fast at totalentreprenøren ikke kan kreve vederlagsjustering for merkostnader «som følge av forlenget byggetid på grunn av myndighetspålegg» som springer ut av en force majeure-begivenhet. Det er naturlig å forstå dommen slik at dette vil gjelde alle generelle myndighetstiltak, altså slike som rammer samfunnet generelt.
Når det derimot gjelder myndighetstiltak som rammer byggeplassen spesielt, slik som ufravikelige krav til løpende desinfisering som medfører store utgifter, holder lagmannsretten, i et obiter dictum, det åpent om hvorvidt slike forhold fanges opp av NS 8407 punkt 15.2.
Lagmannsretten fastslår også at utgifter til sykepenger/karantene heller ikke er en merkostnad som byggherren bærer risikoen for.
En annen interessant problemstilling som drøftes i saken er om totalentreprenøren konkret kunne kreve fristforlengelse som følge av forsinkelser forårsaket av Covid-19 pandemien. Lagmannsrettens premisser og drøftelser er noe uklare på dette punkt, og det samme gjelder rettsanvendelsen. Dels drøftes vilkårene for force majeure sammen med mulig slakk og lojalitetsplikter, uten at det kan trekkes noen sikre slutninger fra dette.
Essensen synes å fremgå ved lagmannsrettens behandling av kravet om årsakssammenheng. Under henvisning til Hab-dommens avsnitt 66 og 108 fastslås det at det er totalentreprenør «som må dokumentere at det foreligger årsakssammenheng mellom pandemien og forsinkelser på en reell kritisk linje i prosjektet».
Det er grunn til å holde fast ved at krav om fristforlengelse må vurderes mot kritisk linje. Dette er etter forfatternes syn også kjernen i kravet til årsakssammenheng. Det gir liten mening å gi fristforlengelse på aktiviteter som isolert sett forsinkes, men som ikke forsinker avtalte frister (kritisk linje). En annen sak er at isolerte forsinkelser, og de kostnader dette medfører, i enkelte tilfeller kan gi grunnlag for krav om vederlagsjustering innenfor opprinnelig avtalt byggetid, jf. Rt. 2005 s. 788 (Oslofjord-dommen).
Totalentreprenørenes subsidiære anførsler om at vederlagskravene kunne hjemles i NS 8407 punkt 34.1.2 førte heller ikke frem. Etter lagmannsrettens syn taler ordlyden «klart mot at bestemmelsen kan være hjemmel for å tilstå en entreprenør tilleggsvederlag.»
Avslutningsvis er det vår oppfatning at dommen også vil være retningsgivende for NS 8405 og NS 8406, samt underentreprisekontraktene i NS 8416 og NS 8417. Dommen er ikke rettskraftig.
Denne artikkelen er skrevet av Per Gustav Lilleaasen, Martine Skaar og Henrik Behrens.
