Den 13. juni 2025 avsa Høyesterett dom i sak HR-2025-1115-A. Saken gjaldt spørsmålet om en byggherre kan kreve erstatning direkte fra et tidligere ledd i en kontraktskjede etter de alminnelige reglene om erstatning utenfor kontrakt.
I lagmannsretten ble Rambøll holdt ansvarlig etter de alminnelige reglene om erstatning utenfor kontrakt. Lagmannsretten mente at Rambøll ved sin uaktsomhet hadde forsømt sin omsorgsforpliktelse overfor byggherren. Ansvaret bygget på at Rambøll hadde plikt til enten å kontrollere at oppføring av bygget skjedde i samsvar med gjeldende branntekniske krav, eller opplyse byggherren eller noen av Rambølls kontraktsparter om problemstillingen.
Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom, reelt sett som følge av saksbehandlingsfeil i form av mangelfull begrunnelse. Som påpekt av Høyesterett i avsnitt 52 går lagmannsretten
«i liten grad inn på hvilken handlenorm som skal være brutt, og hva som eventuelt er grunnlaget for å konstatere en slik norm.»
Høyesterett hadde dermed ikke tilstrekkelig foranledning til å vurdere om den objektive siden av culpanormen var brutt.
Lagmannsretten skal på nytt behandle spørsmålet om Rambøll har brutt en allmenn handlenorm, blant annet ved ikke å opplyse om at produktene som var bygget inn ikke tilfredsstilte kravene i Rambølls sene brannkonsept.
Bakgrunnen for saken
Saken gjelder en flerbolig i Sandefjord hvor det ble avdekket alvorlige branntekniske mangler som medførte at bygget var ulovlig. Byggherren fremsatte krav om erstatning overfor Rambøll med grunnlag i at deres rådgiver hadde opptrådt uaktsomt. Rambøll har hatt flere ulike roller i prosjektet, som tilsa at Rambøll hadde særlig kunnskap om at bygget ikke kunne tilfredsstille brannkravene.
Før prosjektet startet, hadde Rambøll i lengre tid bistått produktleverandøren Nordic Isoelementer AS, som produserte grunnmurssystemet og ribbedekkene som er benyttet. Rambøll bisto blant annet med teknisk godkjenning av grunnmurssystemet slik at produktet ble godkjent for bruk i bygg med brannkrav R30, og også i et forsøk på å oppgradere den tekniske godkjenningen til R60.
I prosjektet ble Rambøll først engasjert av Nordic for å gjøre beregninger på Nordics grunnmurssystem og deretter av Bobygg AS for å gjøre beregninger på Nordics ribbedekker. Rambøll ble også engasjert til å utarbeide brannteknisk konsept. Rambøll var kjent med at byggearbeidene var godt i gang på det tidspunkt Rambøll utarbeidet brannkonseptet.
Det var Rambølls roller og kunnskap om Nordics produkter som ble anført å være grunnlag for særlige handleplikter som lå til grunn for erstatningskravet.
Høyesteretts resultat – konsekvens av manglende normbeskrivelse
Som allerede påpekt er det nærliggende å forstå Høyesteretts konklusjon slik at dommen ble opphevet som følge av mangelfulle domsgrunner. Konklusjonen vurderes å være en følge av at lagmannsretten ikke identifiserte en konkret allmenn handlenorm og at Høyesterett var begrenset av lagmannsrettens beskrivelse av faktum knyttet til en eventuell handlenorm.
I avsnitt 54 påpekes at lagmannsretten «går imidlertid i liten grad inn på hvilken handlenorm som skal være brutt, og hva som eventuelt er grunnlaget for å konstatere en slik norm.»
Høyesterett sto dermed igjen med å vurdere normen lagmannsretten beskrev, og som gjengitt av Høyesterett i avsnitt 56:
«Retten bygger ikke på at Bråten var kjent med at bygget ble oppført i strid med gjeldende regler. Det var heller ikke tale om en risiko som var skapt av Rambøll. Det han bebreides for, er at han ikke har foretatt undersøkelser eller advart om muligheten for at det kunne oppstå regelbrudd knyttet til andre aktørers kontraktsoppfyllelse.»
Plikten til å foreta undersøkelser eller advare om muligheten for potensielle regelbrudd der rådgiver ikke hadde kjennskap om at bygget ble ført opp i strid med regelverket, mente Høyesterett det var «vanskelig å se» kunne gi uttrykk for en allmenn norm og derfor begrunne et ansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Derimot anser Høyesterett at dette er en kontraktuell plikt.
Det faktum lagmannsretten har bygget på ga ikke Høyesterett grunnlag for å vurdere om Rambøll hadde plikter utover dette. Høyesterett har derfor ikke tatt stilling til rådgivers plikt til å informere om særlige faremomenter og/eller ulovlige forhold.
Et sentralt spørsmål lagmannsretten nå skal behandle blir: Kan en profesjonell rådgiver, med kunnskap om en alvorlig sikkerhetsrisiko, ha selvstendige plikter – en duty of care – overfor en byggherre uavhengig av kontraktene i kontraktskjeden?
Høyesterett har tidligere anerkjent at profesjonsutøvere kan plikter overfor tredjeperson, jf. blant annet Rt-1967-1248 (Lørenskog) og Rt-1989-1318 (Advokatansvar).
I Lørenskog-dommen ble bygningsmyndighetene holdt ansvarlig overfor byggherren, som følge av en særlig tilknytning og plikt til å handle forsvarlig. Det ble derfor konstatert ansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler.
Det følger av Advokatansvar-dommen at en advokat kunne holdes ansvarlig overfor en testamentarving (tredjepart) for feil begått i oppdrag for klienten, basert på at advokatens plikter også tok sikte på å verne tredjeparts interesser.
Lagmannsretten må derfor på nytt ta stilling til om Rambølls roller i prosjektet, kombinert med rådgiverens spesialkompetanse og kjennskap til den faren produktene representerte, danner grunnlag for å oppstille en allmenn norm, og om denne normen er brutt.
Høyesteretts avklaringer og presiseringer
Selv om dommen ikke er et punktum i saken mellom Rambøll og byggherren, gir dommen viktige avklaringer.
Dommen gir en viktig avklaring av culpanormens objektive side. I den nylig avsagte Edison-dommen (HR-2024-990-A) benyttet Høyesterett begrepet «etablert handlenorm». I Rambøll-saken presiseres det at «allmenn handlenorm» er et mer dekkende uttrykk. Førstvoterende begrunner dette slik i avsnitt 46:
«Slik jeg ser det, kan det ikke utelukkes at brudd på en norm som det er grunnlag for å konstatere, for eksempel gjennom domstolsbehandling av erstatningskravet, kan være tilstrekkelig for ansvar, selv om normen ikke tidligere er kommet klart til uttrykk. Etter mitt syn er derfor allmenn handlenorm et mer dekkende uttrykk i denne sammenheng.»
Denne presiseringen har stor rettslig betydning. Mens «etablert» kunne tolkes restriktivt som et krav om en allerede fastlagt norm, på linje med sedvane, understreker «allmenn» at en handleplikt kan konstateres av domstolene i den enkelte sak. Dette gjelder selv om normen ikke er kommet klart til uttrykk tidligere.
Justeringen er i tråd med den kritikken professor Bjarte Askeland har rettet mot Edison-dommen, og bringer rettsanvendelsen tilbake til en mer dynamisk culpanorm.
Dommen presiserer også at et ansvar utenfor kontrakt ikke utelukkende kan bygge på at den påstått ansvarlige har handlet i strid med sine kontraktsforpliktelser. «Et slikt ansvar forutsetter at det foreligger brudd på en handlenorm utenfor det som følger av kontraktsforholdet», jf. avsnitt 41.
Dommen utelukker imidlertid ikke at et rettsfaktum kan utgjøre brudd både på en kontraktsnorm og en allmenn handlenorm. Dette følger forutsetningsvis av Høyesteretts uttalelser om skadelidtes valgrett i avsnitt 38. Med henvisning til Rt-2015-276 (Bori) avsnitt 36, gjengis at det er «(…) et gjennomgående prinsipp at den som har flere grunnlag for et krav, kan velge hvilket av disse han eller hun vil gjøre gjeldende». En eventuell begrensning av dette må ha klare holdepunkter i rettskildene.
Oppsummering og veien videre
Høyesterett konstaterer at alminnelige erstatningsregler gjelder fullt ut og ved siden av kontraktsreglene, også der hvor det foreligger kontraktskjeder. Høyesterett har presisert at slikt ansvar forutsetter at det foreligger brudd på allmenn handlenorm, utenfor det som følger av kontraktsforholdet.
Etter vårt syn er Høyesteretts avgjørelse først og fremst en konsekvens av mangelfulle domsgrunner, og dernest begrenset til det faktum lagmannsretten bygger på.
Lagmannsretten skal nå blant annet ta stilling til om det kan oppstilles en allmenn handlenorm som pålegger rådgiver en plikt til å informere om særlige faremomenter og/eller ulovlige forhold.
