Høyesterett avsa 31. januar 2020 nok en dom om et entrepriserettslig tema. Med plunder og heft-dommen (HR-2019-1225-A) og Magne Sveen-dommen (HR-2019-830-A), som begge ble avsagt før sommeren 2019, er dette den tredje entrepriseavgjørelsen fra Høyesterett på under ett år. Det er positivt med denne type avklaringer for en bransje som har hatt et høyt konfliktnivå de siste årene.
Den siste dommen (HR-2020-228-A) inneholder prinsipielle uttalelser om hva som skal til for at det skal foreligge en gyldig innsigelse mot underentreprenørens sluttoppstilling og sluttfaktura. Bakgrunnen for saken var en utførelsesentreprise gjennomført av Skanska Norge AS som hovedentreprenør for Hordaland Fylkeskommune som byggherre. Skanska engasjerte HGT AS som underentreprenør for grunnarbeider. Det oppstod tvist om sluttoppgjøret.
Lagmannsrettens flertall kom bl.a. til at Skanskas innsigelser til HGTs sluttoppgjør var prekludert (jf. NS 8415 pkt. 33.2 første ledd) fordi innsigelsen ikke var tilstrekkelig spesifisert og begrunnet, og dermed kvalitativt ikke en «innsigelse» i kontraktens forstand. Skanska anket dommen til Høyesterett.
Høyesterett har nå opphevet lagmannsrettens dom på grunn av feil i rettsanvendelsen. Innledningsvis tar retten stilling til hva som skal til for at en innsigelse skal være gyldig. Høyesterett tar utgangspunkt i tolkningsprinsippene for standardkontrakter, og legger til grunn at det for slike kontrakter må foreligge:
«sterke grunner for å fravike det tolkningsalternativ som følger av en naturlig forståelse av ordlyden».
Høyesterett viser i denne forbindelse til Rt. 2010 s. 1345 Oslo Vei og Rt. 2014 s. 520 Repstad Anlegg. Høyesterett uttaler at «innsigelser» rent språklig kan forstås som innvendinger. Det medfører et krav om at hovedentreprenøren må «bestride» underentreprenørens sluttoppstilling innen fristen i NS 8415 pkt. 33.2 første ledd. En bestridelse innebærer at hovedentreprenøren:
«utvetydig [må] ta stilling til sluttoppstillingen. En ren beklagelse eller mishagsytring vil ikke være tilstrekkelig».
Høyesterett går så over til å fastlegge hvor detaljerte innsigelsene må være. Høyesterett kom til at:
«hovedentreprenørens innsigelser må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides».
Graden av spesifisering må vurderes konkret. Høyesterett finner støtte for sitt syn i ordlyden i pkt. 33.2, som omhandler fristen for å fremsette innsigelser mot sluttoppgjøret, lest i sammenheng med pkt. 33.1 andre ledd om kravene til innholdet av underentreprenørens sluttoppstilling. Retten støtter seg også på formålsbetraktninger når det uttales at:
«reglene om sluttoppgjør skal sørge for at det avdekkes hvilke krav partene er uenige om, og gjennom innsigelsene må underentreprenøren få beskjed om hvilke beløp hovedentreprenøren ikke vil betale».
Videre uttaler Høyesterett at pkt. 33.2 første ledd lest i lys av andre bestemmelser i standardkontrakten, ikke inneholder et krav om noe mer enn tilkjennegivelse av hovedentreprenørens standpunkt. Det kan altså ikke oppstilles et krav til begrunnelse av hovedentreprenørens innsigelser. Et slikt kvalitativt krav kan heller ikke utledes av pkt. 33.2 andre ledd om at tidligere fremsatte innsigelser og krav må gjentas i forbindelse med sluttoppgjøret.
Høyesterett legger til grunn at en slik løsning vil bidra til å opprettholde balansen i kontraktsforholdet ved å stille like krav til underentreprenørens sluttoppstilling, og hovedentreprenørens innsigelser. Høyesterett viser også til fabrikasjonskontraktene, og særlig NF 92, der det i art. 20.4 tredje ledd uttrykkelig var fastsatt at byggherrens innvendinger mot sluttoppgjøret måtte begrunnes. Høyesterett slår fast at:
«det bygger på et bevisst valg, når det i punkt 33.2 ikke er inntatt noe krav til nærmere forklaring – begrunnelse – av innsigelsene».
Høyesterett konkluderer med at:
«kravet til innsigelser etter punkt 33.2 kan begrenses til en tilkjennegivelse av uenighet uten at det kreves en nærmere begrunnelse».
Innsigelsene må likevel identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides på en slik måte at en
«normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas».
Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde tolket NS 8415 pkt. 33.2 og Skanskas innsigelse feil. Innsigelsen innebar en «tilkjennegivelse av uenighet» som en «normalt forstandig underentreprenør» måtte forstå, og tilfredsstilte dermed standardkontraktens krav til innhold. Lagmannsrettens avgjørelse ble opphevet. Dommen fra Høyesterett er enstemmig.
Til tross for at dommen ikke stiller veldig strenge krav til innsigelser til sluttoppgjøret så vil det fortsatt være vår anbefaling både til byggherrer og entreprenører at man så presist som mulig angir både hvilke deler av sluttoppgjøret innsigelsene knytter seg til og hvorfor innsigelsene fremsettes. Selv om dommen kan være god å støtte seg på for den part som av ulike grunner ikke har gått spesielt langt i sin inngivelse av kommentarer til sluttoppgjøret, vil en mer presis angivelse av og begrunnelse for innsigelser mot sluttoppgjøret kunne bidra til bedre avklaring av eventuelle uenigheter, og dermed redusere faren for tvist mellom partene.
Dommen kan leses her: https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2020/januar-2020/hr-2020-228-a.pdf
