Den 1. januar 2023 i år trådte Lov om levering av digitale ytelser til forbrukere (også kalt «digitalytelsesloven») i kraft. Digitalytelsesloven skal gi forbrukere et sterkere vern ved kjøp av digitalt innhold og digitale tjenester. Eksempler på slike ytelser er mobilapplikasjoner og strømmetjenester for film og TV. Dette er en kontraktstype som ikke har vært særskilt regulert i norsk rett, og hvor man tidligere har måttet belage seg på markedsføringslovens regler om urimelige avtalevilkår og generell kontraktsrett.
Digitalytelsesloven gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/770 om visse aspekter ved avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester. I tillegg til gjennomføringen av direktivets bestemmelser, er det tatt inn enkelte særnorske bestemmelser. Disse gjelder spørsmål som ikke er omfattet av direktivets virkeområde, men som likevel anses å være viktige ved levering av digitale ytelser.
Den nye digitalytelsesloven vil gjelde for en rekke innhold og tjenester som tilbys til forbrukere i Norge. Mange bedrifter vil derfor måtte forholde seg til loven. Som for annen forbrukerlovgivning kan den ikke fravikes til skade for forbrukerne. Vi har derfor laget en oppsummering med syv punkter fra den nye loven som er verdt å merke seg for alle som leverer digitale ytelser:
1. Anvendelsesområde
Loven gjelder levering av digitalt innhold og digitale tjenester til forbrukere, det vil si til personer som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Eksempler på slike ytelser er apper, video- og lydfiler, e-bøker, digitale avisabonnementer, tekstbehandlingsprogrammer og skylagringstjenester. Ytelsen må leveres mot vederlag. Vederlag trenger ikke være betaling med penger, men kan også være andre motytelser som for eksempel personopplysninger med mindre de behandles utelukkende for å kunne levere den digitale ytelsen eller overholde lovpålagte plikter. Gratisapper hvor personopplysninger kun brukes til disse formålene vil derfor falle utenfor digitalytelsesloven.
2. Forholdet til forbrukerkjøpsloven
Ofte vil fysiske ting leveres sammen med en digital ytelse. Da er det viktig å avklare om det er digitalytelsesloven, forbrukerkjøpsloven eller begge to som gjelder. For avtaler hvor den fysiske tingen utelukkende brukes som en bærer av den digitale ytelsen, for eksempel CDer og DVDer, vil digitalytelsesloven gjelde. For avtaler hvor den digitale ytelsen skal leveres sammen med en fysisk ting og er sammenknyttet med tingen på en slik måte at den er nødvendig for tingens funksjoner, for eksempel panelovner som kan styres gjennom en app eller en smarttelefon med forhåndsinstallerte apper, vil forbrukerkjøpsloven gjelde. For avtaler som inneholder både digitale ytelser og fysiske ting og som ikke faller inn under de foran nevnte typetilfellene, vil digitalytelsesloven gjelde for den delen av avtalen som gjelder digitale ytelser og forbrukerkjøpsloven gjelde for den delen som gjelder tingen.
3. Krav til ytelsen
Digitalytelsesloven inneholder krav til hvordan ytelsen skal leveres og til ytelsens innhold. For eksempel skal ytelsen som utgangspunkt leveres uten unødig opphold, i den nyeste versjonen som er tilgjengelig, og i samsvar med det forbrukeren har grunn til å forvente av funksjonalitet og egenskaper basert på ytelsens art og opplysninger fra leverandøren. Med mindre noe annet er avtalt skal ytelsen også være upåvirket av tredjepersoners rettigheter, for eksempel immaterielle rettigheter. Dette kan for eksempel få betydning dersom ytelsen er basert på lisenser som kan trekkes tilbake. Dersom kravene ikke oppfylles, vil ytelsen anses å være forsinket eller ha en mangel. Ifølge loven er det leverandøren som har bevisbyrden for at ytelsen samsvarer med lovens krav, enten over en periode ved løpende levering eller på leveringstidspunktet ved enkeltstående leveringer.
4. Forbrukerens krav
Digitalytelsesloven inneholder en rekke bestemmelser om hva forbrukeren kan kreve dersom det foreligger en forsinkelse eller mangel. Disse tilsvarer stort sett reglene i forbrukerkjøpsloven, for eksempel kan forbrukeren holde tilbake betaling, kreve retting eller omlevering, samt kreve prisavslag, heving og erstatning. Digitalytelsesloven går her lenger enn direktivet, som for eksempel ikke inneholder noen bestemmelser om erstatning. Videre åpner digitalytelsesloven for at forbrukeren kan gjøre sitt mangelskrav gjeldende direkte mot tidligere omsetningsledd, så langt leverandøren kunne gjort tilsvarende krav gjeldende. Dette kan for eksempel bety at brukere av en app kan rette krav mot skylagringstjenesten hvor appen ligger lagret, avhengig av hvordan ansvaret er regulert mellom skylagringstjenesten og leverandøren. Forbrukeren kan også kreve erstattet ikke-økonomisk tap, dersom det er konkret og utgjør en ikke ubetydelig ulempe. Dette kan for eksempel være tap av familiebilder lagret i en skylagringstjeneste.
5. Bindingstid
Loven inneholder et forbud mot bindingstid på mer enn seks måneder. I særlige tilfeller kan det avtales lengere bindingstid, men uansett ikke mer enn tolv måneder. For all bindingstid er det et vilkår at forbrukeren får en økonomisk fordel som står i forhold til bindingstidens lengde, for eksempel rabattert pris eller tilleggsfunksjoner. Med bindingstid menes avtaleforhold der man på forhånd binder seg til å betale regelmessig i en viss periode og til ikke å si opp underveis, og ikke tilfeller der man forhåndsbetaler for en viss periode. Dette er en særnorsk bestemmelse som ikke følger av direktivet.
6. Endringer
Digitale ytelser er gjenstand for stadig utvikling og oppdateringer. Digitalytelsesloven tillater derfor endringer av ytelsen dersom de har grunnlag i avtalen, kan foretas uten kostnader for forbrukeren og forbrukeren har fått informasjon på en klar og tydelig måte. Hvis endringen påvirker forbrukeren negativt på en ikke uvesentlig måte kan forbrukeren heve avtalen. Prisen kan også endres dersom dette er eksplisitt avtalt og så lenge det ikke er en avtale med bindingstid. Prisendringer til ugunst for forbrukeren må varsles i rimelig tid før den trer i kraft. Videre kan forbrukeren si opp avtalen dersom prisendringer er høyere enn konsumprisindeksen skulle tilsi. Disse rettighetene må fremgå av avtalen med forbrukeren for at prisen skal kunne endres.
7. Automatisk oppsigelse ved manglende betaling og varsel om løpende avtale
Dersom forbrukeren ikke betaler for ytelsen i en periode på seks måneder, skal avtalen anses som oppsagt fra forbrukerens side med virkning fra utløpet av seksmånedersperioden. Ved løpende avtaler skal leverandøren minst en gang hver sjette måned varsle forbrukeren om at avtalen løper og opplyse om forbrukerens oppsigelsesadgang. Ved unnlatt varsel kan forbrukeren kostnadsfritt si opp avtalen med virkning fra det tidspunktet varselet skulle ha vært sendt. Dette er særnorske bestemmelser som ikke følger av direktivet.
Vi vil anbefale at alle som leverer digitale ytelser til forbrukere vurderer om deres ytelse faller inn under digitalytelseslovens virkeområde. Dersom den gjør det, bør vilkårene for tjenesten gjennomgås og endres dersom de inneholder punkter som er i strid med den nye loven. Interne rutiner bør også gjennomgås, for eksempel for å sikre at varsel kan sendes ut hver sjette måned. Det er verdt å merke seg at øvrig lovgivning som markedsføringslovens regler om urimelige avtalevilkår og angrerettloven vil fortsette å gjelde ved siden av digitalytelsesloven.
