Høyesterett har slått fast at en politimann som var forpliktet til å møte et annet sted enn sitt faste arbeidssted for å utføre arbeid, var på arbeid under den nødvendige reisetiden til og fra oppmøtestedet, og at reisetiden derfor skulle regnes som arbeidstid. Avgjørelsen fra Høyesterett er i tråd med rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen som retten ba om under saksgangen.
Høyesterett la blant annet vekt på at:
- Polititjenestemannen under reisene er forpliktet til å følge arbeidsgivers instruksjoner.
- Reisetiden var nødvendig for å utføre arbeidet.
- Arbeidstaker kunne ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser under reisen.
- Arbeidsgiver sto fritt til å legge til, endre eller avlyse de planlagte oppdrag.
- Tjenestemannen reiste enten med politibil eller politibuss, han bar våpen og hadde både arbeidsgivers og sin egen private mobiltelefon.
- Kjøretøyets bevegelser ble overvåket med GPS og bilene var utstyrt med politiets sambandssystem.
Dommen skiller mellom vernebestemmelsene og hva som skal være godtgjøringen for reiser. Vernebestemmelsene vil gjelde fullt ut dersom reisetiden defineres som arbeidstid, for eksempel kravene til arbeidsfrie perioder. Når det gjelder godtgjøring, sier Høyesterett at politimannen hadde rett til å få kompensert reisetiden etter gjeldende tariffavtaler mellom Politiets Fellesforbund og Staten.
Dommen er konkret begrunnet og det er foreløpig uklart hvor stor overføringsverdi saken vil få til andre tjenesteområder. Det kan derfor fortsatt tenkes tilfeller hvor reisetid skjer utenfor alminnelig arbeidstid med færre eller andre elementer av styring enn i denne saken, og som dermed ikke vil måtte regnes som arbeidstid.
