Internettleverandører er ikke pliktig til og har heller ikke anledning til å utlevere opplysninger om sine abonnementer til rettighetshaver ved ethvert brudd på opphavsrett via internettabonnementet. Høyesterett slår fast i en kjennelse av 26. april 2017 at det er rettighetshaveren som har dokumentasjonsbyrden for omfanget av rettighetskrenkelser. Rettighetshaveren Scanbox gikk til sak mot Telenor for å få utlevert opplysninger om åtte internettabonnementer som gjennom såkalt BitTorrent-teknologi hadde skaffet seg adgang til filmen «The Captive» i perioden 27. november til 1. desember 2015, Scanbox fikk ikke medhold.
Internettleverandører har i utgangspunktet taushetsplikt om sine abonnementers opplysninger. Derfor kan eventuell utlevering av opplysninger til rettighetshavere bare skje etter at spørsmålet er vurdert av domstolene, og domstolene pålegger utlevering.
Rettighetshavere kan ha en legitim interesse i opplysningene når de har avdekket brudd på opphavsretten. Fordi taushetsplikten ivaretar viktige hensyn, stiller åndsverksloven likevel krav til at utlevering kun skal skje etter en avveining i hvert enkelt tilfelle, basert på momenter oppstilt i loven. Utlevering må kun skje der opphavsrettskrenkelsen er så grov, av et så stort omfang og har slike skadevirkninger at det tilsier at taushetsplikten og personvernet må vike i det enkelte tilfelle.
Et av poengene i Høyesteretts avgjørelse er at det er rettighetshaver som må føre bevis for at opphavsrettskrenkelsen er av «et visst omfang», slik at vilkårene for å kreve utlevering er oppfylt. Kjennetegnet ved BitTorrent-teknologi er imidlertid at man kan spore de konkrete abonnentenes opphavskrenkelse, samtidig som omfang utover dette kan være vanskelig å dokumentere. De aktuelle abonnentene kan ha bidratt til spredning uten at dette har vært tilsiktet. BitTorrent-teknologi brukes dessuten også til lovlig virksomhet.
Scanbox anførte derfor at det i praksis ikke var mulig å dokumentere omfang fordi brukeren hadde benyttet BitTorrent, og tok derfor til orde for at det i slike tilfeller istedenfor burde være tilstrekkelig at det ble oppstilt en «skjematisk og lett praktiserbar regel» hvor deltakelse i nettverk som brukte BitTorrent-teknologi skulle være tilstrekkelig som dokumentasjon når det først kunne dokumenteres en opphavsrettskrenkelse. Høyesterett holdt imidlertid fast på at rettighetshaver har bevisbyrden for omfanget av krenkelsen selv om det er benyttet BitTorrent-teknologi og at det i lys av det omfang som bevises må foretas en konkret interesseavveining i hvert enkelt tilfelle. Vurdering av krenkelsens omfang må inngå i denne avveiningen. Dette synet begrunnet Høyesterett i åndsverkslovens ordlyd og i forarbeidene. Det kunne derfor ikke settes opp en slik skjematisk regel som Scanbox anførte. Det var derfor riktig i vurderingen utelukkende å legge til grunn omfanget av den krenkelsen som var dokumentert, dvs. at disse åtte abonnentene hadde skaffet seg adgang til filmene.
Høyesteretts avgjørelse innebærer at den dokumenterte krenkelsen foretatt av disse åtte abonnentene ikke kan ansees som tilstrekkelig som grunnlag for utlevering i dette tilfellet. Det må imidlertid understrekes at vurderingen av om opplysninger skal utleveres er svært skjønnsmessig, og at det dokumenterte omfang alltid skal vurderes opp mot samtlige interesser som Høyesterett og lovgivningen påpeker. Dermed er dette neppe den siste saken der internettleverandørenes taushetsplikt og kundenes personvern blir utfordret av rettighetshavere. Det viktigste er imidlertid at Høyesterett har plassert den konkrete bevisbyrden for omfanget på krenkelsen hos rettighetshaveren.
