På forsommeren bisto advokat og partner Jens-Ove Hagen en tjenestemann som opplevde opp- og nedturer i en sak som hadde utspring i en trafikkontroll. Tjenestemannen hadde stoppet en motorsykkel ved å kjøre politibilen så vidt inn i siden på denne da føreren forsøkte å stikke av etter å ha blitt forsøkt stanset av politiet.
SAKENS BAKGRUNN
Tjenestemannen kjørte på E18 i Vestfold da han la merke til en motorsykkel som akselererte fra en påkjørselsrampe og ut på motorveien. Han registrerte at motorsykkelen var i dårlig forfatning. Den manglet kappe og fremsto som uregistrert. Tjenestemannen hadde mistanke om at den kunne være stjålet, noe han meldte fra til operasjonssentralen om. Hverken den mannlige føreren eller den kvinnelige passasjeren var iført sikkerhetsutstyr utover hjelm. Det ble satt på blålys og signalisert til føreren at han skulle stanse.
I den etterfølgende rettslige behandlingen i Sandefjord tingrett la retten til grunn som bevist at motorsykkelføreren vrengte sykkelen unormalt raskt inn i vegskulderen, at passasjeren hoppet av sykkelen som ble kvelt i den lave farten og at føreren forsøkte å løpe den i gang igjen for å stikke av. Tjenestemannen, som på ingen måte ønsket noen biljakt etter en motorsykkel på E18, valgte å kjøre inn i siden på motorsykkelen i forholdsvis lav fart, med den følge at bilen traff førerens venstre ben, og at motorsykkelen deretter falt ned i grøften.
UENIGHET INNEN PÅTALEMYNDIGHETEN.
Spesialenheten etterforsket saken etter at motorsykkelføreren hadde inngitt anmeldelse. Spesialenheten henla saken. Fornærmede påklaget denne avgjørelsen og riksadvokaten beordret utferdigelse av forelegg mot tjenestemannen for grov uforstand etter straffeloven (1902) (strl) §325, legemsfornærmelse etter strl §228 og for å ha overtrådt bestemmelsen i vegtrafikkloven (vtrl) §3 om aktpågivenhet i trafikken.
ENSTEMMIG FRIFINNELSE I SANDEFJORD TINGRETT.
Tingretten vurderte først spørsmålet om grov uforstand og drøftet saksforholdet opp mot tidligere praksis i Høyesterett. Plasshensyn hindrer meg i å gjengi tingrettens utførlige drøftelse utover å vise til den rettslige standarden som Høyesterett har vist til i en rekke avgjørelser, nemlig at det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, for å konkludere med at en handling er grovt uforstandig.
Retten fant at tjenestemannen handlet i strid med PODs Instruks for tvangsmessig stansing av kjøretøy, datert 1. januar 2010. Det ble imidlertid vist til at flere Høyesterettsdommer gir anvisning på at ikke ethvert brudd på retningslinjer oppfyller vilkåret om grov uforstand. Tingretten fant at det var utvist uforstand, men ikke at den var grov. En vesentlig begrunnelse for dette var at tjenestemannen hadde god grunn til å tro at motorsyklisten kunne forårsake farlige situasjoner i trafikken. Tingretten fant også støtte for sitt syn i et nokså parallelt tilfelle i en dom fra Agder lagmannsrett fra 2009.
Når det gjaldt spørsmålet om legemsfornærmelse og uaktsom kjøring, bemerket tingretten det som et utgangspunkt at påkjørselen innebar en forsettlig legemsfornærmelse og at en slik handling som klar hovedregel rammes av vtrl §3. Etter å ha vurdert forholdet opp mot nødvergebestemmelsen i strl §48, som også får anvendelse på handlinger som foretas for å iverksette en lovlig pågripelse, fant imidlertid retten at tjenestemannens påkjørsel ikke fremsto som ubetinget utilbørlig. Retten pekte i denne forbindelse på at fornærmede kjørte en motorsykkel som var i meget dårlig forfatning, uten synlig skilt, at den kjørte unormalt raskt av veien og at passasjeren hoppet av i fart før føreren forsøkte å sparke i gang motoren igjen. Alt dette var indikasjoner på at det kunne oppstå en farlig biljakt, og altså at tjenestemannens reaksjon dermed ikke var ubetinget utilbørlig.
Dommen er rettskraftig.
