I forbindelse med foreleggelsen av saken tok EU-domstolen av eget tiltak tatt opp spørsmålet om hvilken kompetanse domstolen har til å avgjøre spørsmålet. Domstolen var i tvil om leverandører som er etablert i et tredjeland, og som ikke har rettigheter etter de EU-rettslige reglene, har rett til å delta i konkurranser om offentlige anskaffelser.
Den aktuelle konkurransen ble gjennomført i henhold til forsyningsdirektivet (direktiv 2014/25), men det er grunn til å tro at resultatet vil være det samme i tilsvarende konkurranser som gjøres i henhold til anskaffelsesdirektivet.
Generaladvokat Collins argumenterer for at kun leverandører som er etablert i land som er part i GPA eller andre internasjonale avtaler om offentlige kontrakter som binder EU, kan påberope seg bestemmelsene i forsyningsdirektivet. Fordi den tyrkiske leverandøren ikke hadde rett til å delta i en konkurranse for offentlige anskaffelser regulert av Direktiv 2014/25, kunne den ikke påberope seg direktivets bestemmelser i en medlemsstats domstol. Generaladvokaten gir i sin rådgivende uttalelse utrykk for at EU-domstolen ikke kan avsi en prejudisiell avgjørelse, da svaret på spørsmålet uansett ikke vil ha noen bindende virkning.
Collins konkluderer med at kun leverandører som har beskyttelse etter anskaffelsesdirektivene eller andre internasjonale avtaler EU er bundet av har rett til å delta i konkurranser om offentlige anskaffelser. Dette er regulert i forsyningsdirektivet artikkel 43 (tilsvarende anskaffelsesdirektivet artikkel 25). Det er antatt at medlemsstatene har et handlingsrom til selv å regulere ikke-beskyttede leverandører fra tredjeland sin deltakelse. I tilfeller der en oppdragsgiver har «tillat» deltakelse fra en tredjelandsleverandør har det vært diskutert om en slik «tillatt» deltakelse innebærer at leverandøren også kan påberope seg anskaffelsesreglene som konkurransen hviler på. At en slik tillatt deltakelse gir rettigheter etter anskaffelsesregelverket har tidligere blitt avslått på tingrettsnivå i Norge.
Det er uklart hvordan dette balanseres opp mot hensynet til deltakende konkurrerende leverandører som har beskyttede rettigheter. Dersom en oppdragsgiver selv kan velge å «kunstig» øke konkurransen ved å la leverandører fra tredjeland delta vil dette kunne skape en usikker konkurransesituasjon. Collins’ konklusjon synes å legge til grunn at EU gjennom anskaffelsesdirektivene har utøvet sin enekompetanse til å beslutte hvem som skal ha tilgang til offentlig konkurranser. Dersom medlemsstatene ønsker å legge til rette for slik tilgang, må dette gjennomføres i samråd med EU-institusjonene og EU-retten. Kroatia hadde i denne saken ikke foretatt seg noe aktivt og kunne dermed ikke ensidig velge å utvide anvendelsesområde til også å gjelde leverandører fra tredjeland.
Tredjelandsleverandører sin adgang til konkurranser er et omdiskutert tema. Dette er kun en rådgivende uttalelse og det gjenstår å se hvorvidt EU-domstolen vil følge Collins’ forslag til løsning i dette spørsmålet. Saken føyer seg inn i diskusjonen om tredjelandsleverandører sin deltakelse i norske konkurranser. Dette er også en problemstilling som anskaffelsesutvalget etter sigende diskuterer og skal foreslå en regulering av.
