Lagmannsretten avsa i mars 2026 en avgjørelse (LB-2025-210559) som slo fast at TV2 Gruppen AS pliktet å utlevere opplysninger om kundeforhold for en kunde hos TV2 til Økokrim.
I tingretten fikk Økokrim fult medhold i sin begjæring om å få utlevert navn, betalingshistorikk og «all lagret kommunikasjon», i medhold av straffeprosessloven § 210.
Lagmannsrettens flertall kom til nesten samme resultat som tingretten, men gjorde unntak for lesehistorikk og opplysninger om bruk av tjenester. Mindretallet ønsket å oppheve tingrettens kjennelse.
TV2 har anket kjennelsen til Høyesterett ifølge Rett24.
Utgjorde begjæringen et inngrep i ytringsfriheten
Etter straffeprosessloven § 210 kan retten pålegge besitteren å utlevere ting, også digitale opplysninger, som antas å ha betydning som bevis, såfremt vitneplikt foreligger. Lagmannsretten viser til at straffeprosessloven § 210 må ses i lys av Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet.
Det første spørsmålet lagmannsretten måtte ta stilling til var hvorvidt begjæringen utgjorde et inngrep i ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 nr. 1. I vurderingen viser lagmannsretten til oppsummeringen av HR-2025-1188-A avsnitt 48 hvor Høyesterett påpeker at det må gjøres en konkret vurdering «om et tiltak påvirker ytringsfriheten negativt slik at det utgjør et inngrep i vernet etter EMK artikkel 10 nr. 1». Sentralt i denne vurderingen er «om tiltaket kan ha en nedkjølende effekt på formidling og mottak av ytringer».
Opplysningene som var begjært utlevert gjaldt konkrete opplysninger om navn og betalingshistorikk, samt en generell post om «all lagret kommunikasjon». Lagmannsretten konstaterte at utleveringspåbudet kunne ha en nedkjølende effekt på ytringsfriheten, slik at begjæringen utgjorde et inngrep etter EMK artikkel 10 nr. 1.
Kunne utleveringspålegget rettferdiggjøres?
Det andre spørsmålet lagmannsretten måtte ta stilling til, var hvorvidt utleveringspålegget kunne rettferdiggjøres etter EMK artikkel 10 nr. 2. Bestemmelsen stiller opp flere vilkår som må være oppfylt for at et inngrep i ytringsfriheten skal være tillatt. Både kravet om lovhjemmel og kravet til at inngrepet må ha en begrunnelse i et av bestemmelsens angitte formål ble konstatert oppfylt uten videre drøftelse. Avgjørende var spørsmålet om inngrepet – her utleveringspålegget – var nødvendig i et demokratisk samfunn. Det kreves med andre ord en forholdsmessighetsvurdering.
Retten viste til at det ifølge den tidligere nevnte Høyesterettsavgjørelsen HR-2025-1188-A gjelder et skjerpet forholdsmessighetskrav ved vurderingen av forholdsmessigheten i straffeprosessloven § 170a når det er snakk om inngrep etter EMK.
Lagmannsretten viste til at vurderingen av forholdsmessighet tar utgangspunkt i om «tiltaket rammer de beskyttede interessene uakseptabelt hardt til tross for at det er egnet og ikke går lenger enn nødvendig i å ivareta formålet», med henvisning til HR-2024-986-A, jf. HR-2025-1188-A. Dommen viser til at sentrale momenter i vurderingen er alvoret av det straffbare forholdet, bevisverdien av det som kreves utlevert og de negative konsekvensene for ytringsfriheten.
Lagmannsrettens flertall fant at utlevering av informasjon om hvem som har opprettet abonnementet, når abonnementet ble opprettet, samt betalingsinformasjon for abonnementet klart kunne rettferdiggjøres og var nødvendig i et demokratisk samfunn. Begjæringen på dette punktet var konkret og avgrenset, og innhentingen av opplysningene ble ansett å være et «beskjedent inngrep».
Flertallet fant samtidig at begjæringen om «all lagret kommunikasjon» var for vidt formulert og kunne tolkes til å omfatte lesehistorikk og bruk av tjenester. Økokrim hadde etter flertallets syn ikke sannsynliggjort at informasjon og kommunikasjon om lesehistorikk eller bruk av tjenester er nødvendig. Likevel ble kommunikasjon og informasjon om selve abonnementet ansett nødvendig, herunder også IP-adresser som var brukt.
Dissens
Mindretallets tok dissens og mente at det forelå saksbehandlingsfeil fordi tingrettens begrunnelse etter mindretallets vurdering etterlot tvil om hvorvidt rettsanvendelsen var korrekt. I tillegg tok mindretallet dissens knyttet til vurderingen av om at inngrepet var forholdsmessig.
Mindretallet fremhevet at pålegget etter sin art kan føre til at publikum blir mer tilbakeholdne i sin lesning av redaktørstyrte medier og at pålegget dermed i noen grad vil være egnet til å svekke meningsdannelsen. Det ble videre påpekt at pålegget var utformet uklart og uavgrenset. Etter mindretallets mening kunne ikke de samfunnsmessige hensynene som tilsa at pålegget burde etterkommes bli avgjørende, når pålegget om «all lagret informasjon» kunne og burde ha vært spesifisert.
Kommentar
Selv om sakens dokumenter er klausulert og begrunnelsen må leses på bakgrunn av dette, er den konkrete drøftelsen av inngrepets forholdsmessighetsvurdering nokså knapp. Vi følger med på om Høyesterett er enig med flertallet i at inngrepet er beskjedent eller mindretallets syn om at inngrepet har en nedkjølende effekt på ytringsfriheten som tilsier at pålegget ikke bør etterkommes fult ut.
Artikkelen er skrevet av trainee Aurora Pedersen, advokatfullmektig Mina Walsø Finnøen og advokat Frøydis Rikardsen.
