27. november 2017 traff EFTA-domstolen en avgjørelse som konkluderer med at den bestemte polititjenestemannens reise til og fra væpnede spesialoppdrag skal anses som arbeidstid. Spørsmålet er hva slags konsekvenser uttalelsen vil få på arbeidsforhold som innebærer reisevirksomhet.
Det grunnleggende utgangspunktet er at arbeidstid defineres som den tiden vedkommende «står til arbeidsgiverens disposisjon». Det springende punkt i saken – og i alle andre vurderinger for øvrig – var om det kunne konkluderes med at polititjenestemannen var underlagt så store restriksjoner på reisen at han måtte anses å stå til arbeidsgiverens disposisjon. EFTA-domstolen besvarte spørsmålet bekreftende. Polititjenestemannen var forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser, både hva gjaldt forpliktelsen til å gjennomføre reisen og forpliktelsene til å stå til disposisjon under selve reisen. Arbeidsgiveren hadde på ethvert tidspunkt anledning til å avlyse eller endre reisen, slik som ankomststed, avreisetid, omdirigering underveis osv. Det at polititjenestemannen rent faktisk ikke utførte politioppgaver under reisen, svekket ikke EFTA-domstolens konklusjon om at reisen var å anse som arbeidstid og derfor utgjorde en del av hans arbeidsoppgaver.
Det gjenstår å se om Høyesterett kommer til samme konklusjon.
For at avgjørelsen skal få betydning ut over den konkrete saken for andre arbeidsforhold som innebærer reisevirksomhet, vil det avgjørende være hvorvidt arbeidstakeren er ilagt begrensninger på reisen tilsvarende polititjenestemannen i denne saken. For alminnelige reiser hvor arbeidstakeren selv bestemmer tidspunkt/transportmiddel for reisen og hvor vedkommende ikke er underlagt restriksjoner underveis på reisen, vil avgjørelsen neppe ha overføringsverdi. Avgjørelsen vil imidlertid resultere i at det må foretas konkrete vurderinger i hver enkelt sak, og hvor kontrollspørsmålet vil være om arbeidstakeren rent faktisk står til arbeidsgiverens disposisjon på reisen.
