Saken gjaldt to eiendomsaktører som fikk skattevedtak mot seg. Etter gjennomført bokettersyn fattet i 2011 skattemyndighetene vedtak om etterberegning av merverdiavgift, tok utlegg og varslet tvangssalg.
Vedtaket ble påklaget av eiendomsaktørene, og senere omgjort i 2014. Som følge av denne omgjøringsbeslutningen, fremsatte eiendomsaktørene krav om erstatning for økonomisk tap som følge av vedtakene.
Kravene ble avslått av skattemyndighetene. Våren 2015 vedtok skatteetaten endring av investorenes ligninger for 2009, som la til grunn at gevinst ved salg av eierposisjoner var skattepliktig. Investorene påklaget ligningsvedtakene i august 2015.
Først i november 2017 fikk investorene medhold i Skatteklagenemnda på at ligningsvedtakene var ugyldige. Etter at skatteetaten avslo kravene på erstatning for det økonomiske tapet investorene hadde lidt som følge av det uriktige vedtaket, tok de ut stevning i september 2019.
Hovedproblemstillingen som Høyesterett skulle ta stilling til var om erstatningskravet var tapt som følge av foreldelse.
For krav på skadeserstatning, slik som i denne saken, løper foreldelsesfristen fra den dag skadelidte «fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige», jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1 første punktum.
Når begynte fristen å løpe?
Spørsmålet som Høyesterett måtte avklare, var da om foreldelsesfristen begynte å løpe på det tidspunkt saksøkerne fikk de feilaktige vedtakene fra skattemyndighetene i henholdsvis 2011 og 2015, eller fra det tidspunkt klagebehandlingen var ferdig i 2014 og 2017. Hvilket tidspunkt fristen startet å løpe var avgjørende for om eiendomsinvestorenes krav på ca. kr 80 millioner var tapt.
Høyesterett tar utgangspunkt i ordlyden i foreldelsesloven § 9 nr. 1 første punktum, og legger til grunn at det må foretas en konkret vurdering av om den skadelidte hadde eller burde hatt nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.
Førstvoterende legger til grunn at det «ikke kunne være tvilsomt» at investorene hadde tilstrekkelig kunnskap om et lidt tap allerede ved det opprinnelige vedtaket. Ordlyden i foreldelsesloven ga heller ingen holdepunkter for å gjøre unntak der klagen ikke var ferdigbehandlet i forvaltningen.
Heller ikke forarbeidene eller rettspraksis trakk i retning av at foreldelsesfristens utgangspunkt skulle utsettes til det tidspunkt klagebehandlingen var avgjort. Høyesterett påpekte imidlertid at en slik rettsregel kunne medføre at klageren blir nødt til å ta ut søksmål på et (for) tidlig tidspunkt:
«Når det gjelder de reelle hensyn som er fremholdt i særmerknaden i Rt-2012-543, er jeg et stykke på vei enig i at prosessøkonomiske hensyn etter omstendighetene kan tale for at det ikke reises søksmål før gyldigheten av vedtaket er endelig avgjort i forvaltningen. Det kan vise seg at det endelige vedtaket medfører at skadelidte ikke har behov for å gå til domstolene, og det kan da innvendes at det er uhensiktsmessig bruk av rettsvesenet og urimelig for den skadelidte å kreve at foreldelsesfristen avbrytes ved søksmål.»
Høyesterett la imidlertid stor vekt på lovens ordlyd og uttaler at det likevel «må […] være slik at der skadelidte har den nødvendige kunnskapen allerede ved førsteinstansvedtaket, åpner ikke ordlyden for en tilpasning av prosessøkonomiske grunner».
Foreldelsesfristen etter § 9 nr. 1 skulle derfor forstås slik at fristen kunne begynne å løpe før forvaltningsvedtaket som er grunnlag for kravet var ferdig behandlet. Det avgjørende er skadelidtes faktiske kunnskap om skaden og den ansvarlige. Vurderingen vil da bero på omstendighetene i den enkelte sak. Dersom skadelidte kjenner til de faktiske og rettslige omstendighetene som danner grunnlag for kravet ved førsteinstansens vedtak, vil skadelidte allerede på dette tidspunktet ha tilstrekkelig kunnskap om skaden og den ansvarlige.
Etter en konkret vurdering, konkluderte Høyesterett med at eiendomsinvestorene allerede ved skattemyndighetenes vedtak i henholdsvis 2014 og 2015 hadde nødvendig kunnskap om faktiske og rettslige betingelser for erstatningsansvar. De endelige vedtakene brakte ikke inn nye opplysninger i saken av betydning for vurderingen av investorenes krav. At omfanget av pengekravet ikke var klarlagt, hadde ingen avgjørende betydning.
Resultatet ble da at eiendomsinvestorenes krav både for merverdigavgiftsvedtaket og ligningsvedtaket var tapt som følge av foreldelse.
Eiendomsaktører må være klar over at selv om forvaltningens klagebehandling kan ta flere år, kan foreldelsesfristen starte å løpe allerede fra det første vedtaket. Det medfører at foreldelsesfristen allerede kan være utløpt på det tidspunkt forvaltningen omgjør et feilaktig vedtak. Den som har et mulig erstatningskrav bør derfor enten ta ut søksmål, eller inngå avtale om forlengelse av foreldelsesfristen, for å unngå å tape kravet sitt.
På høy tid med revidering
Etter vårt syn viser høyesterettsdommen at foreldelsesloven er vanskelig å orientere seg i, og at det er på høy tid at lovgiver reviderer den 40 år gamle foreldelsesloven. I korthet mener vi at foreldelseslovens regler i for stor grad blir en tilfeldig redning for en skyldner, og ikke i tilstrekkelig grad ivaretar det egentlige utgangspunktet om at utestående fordringer skal gjøres opp. Vi stiller spørsmålet ved om innrettelseshensynet får for stor vekt i vurderingene.
Samtidig legger loven, etter Høyesteretts forståelse, opp til en prosessdrivende ordning som oppfattes som uheldig.
Saken ble først publisert i Estate her.
