Tingretten har nå avsagt dom i saken der flere bemanningsforetak krevde erstatning fra staten, med påstand om at innleierestriksjonene som trådte i kraft i 2022 og 2023 er i strid med EØS-retten. Saksøkerne fikk ikke medhold, og staten ble frifunnet på alle punkter.
Saken springer ut av lov- og forskriftsendringer vedtatt i 2022 og 2023, hvor det ble forbudt å leie inn arbeidskraft fra bemanningsforetak til arbeid av midlertidig karakter. I tillegg ble det innført et geografisk totalforbud mot innleie til bygningsarbeid i Oslo, Viken og tidligere Vestfold. Bemanningsforetakene mente endringene strider mot EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet for arbeidstakere, tjenestefrihet og etableringsrett, og krevde erstatning fra staten. Se omtale av saken i et tidligere nyhetsbrev her.
Et sentralt spørsmål i saken var dermed om regelverket innebærer ulovlige begrensninger i den frie bevegeligheten innen EØS. Retten besluttet å innhente en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, som ble avgitt 20. november 2024. Tingrettens avgjørelse kom 18. august.
Ingen brudd på fri bevegelighet for arbeidstakere
Retten viser til at arbeidsgivere i noen tilfeller kan påberope seg reglene om fri bevegelighet i EØS-avtalen artikkel 28 for arbeidstakere, men bare dersom tiltaket direkte eller indirekte medfører begrensninger i arbeidsgivers adgang til å ansette arbeidstakere. Det var ikke tilfellet i denne saken, fordi forbudet ikke begrenser muligheten til å ansette direkte, men forbyr innleie fra bemanningsforetak, uavhengig av arbeidstakernes nasjonalitet. Regelendringene utgjør dermed ikke brudd på artikkel 28 om fri bevegelighet for arbeidstakere.
Heller ikke brudd på tjenestefriheten
Når det gjelder tjenestefriheten i EØS-avtalen artikkel 36, understreker retten at det må foreligge et grensekryssende element for at reglene skal få anvendelse. Ti av de elleve saksøkerne var norske foretak som utelukkende leverte tjenester i Norge, og det forelå dermed ikke noe grensekryssende element. Én aktør, et polsk rekrutteringsselskap, tilbydde tjenester til Norge, og kunne derfor påberope seg tjenestefriheten. Selskapet var imidlertid ikke berørt av de aktuelle regelendringene, ettersom det drev med rekruttering og ikke innleie. Retten konkluderte dermed med at innleiereglene heller ikke bryter med tjenestefriheten.
Restriksjon i etableringsfriheten kunne rettferdiggjøres
Retten vurderte også etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31, men fant ikke brudd. Bare ett selskap, som var datterselskap av et dansk foretak, kunne påberope seg etableringsfriheten. Selv om regelverket utgjorde en restriksjon, ble det vurdert som lovlig fordi det tjener legitime formål, er egnet til å oppnå dem, og går ikke lenger enn det som er nødvendig.
Hva betyr dette for arbeidsgivere?
Dommen gir viktig avklaring: innleierestriksjonene fra 2022 og 2023 anses ikke å være i strid med EØS-retten. For arbeidsgivere innebærer dette at dagens innleieregler står seg, både det generelle forbudet mot innleie ved midlertidige behov og det geografiske forbudet i bygg- og anleggsbransjen i Oslo, Viken og tidligere Vestfold.
Dommen er ennå ikke rettskraftig, og det blir spennende å se om den blir anket til lagmannsretten.
