Bakgrunn
Ragn-Sells Treatment & Detox AB (Ragn-Sells) søkte hos Mark- og miljødomstolen ved Växjö tingsrätt (MMD) om tillatelse for behandling av avfallsaske, hovedsakelig fra avløpsslam. Gjennom behandlingen skulle det kunne skje storskala gjenvinning av fosfor og metaller.
MMD avslo den 14. desember 2021 (sak nr. M 3275-22) søknaden med hensyn til forverringsforbudet i § 5 kap. 4 i miljøloven. Den søkte virksomheten ville medføre både en ulovlig forverring av vannmiljøet, samt en fare for å ikke nå de fastsatte miljøkvalitetsnormene (MKN) for vann. Dette til tross for at utslippene av kobber, arsenikk, sink (såkalte spesielle forurensende stoffer, SFÄ) og kvikksølv (et såkalt prioritert stoff) til vannforekomsten ville være ubetydelige. MMD la blant annet vekt på at vannforekomsten allerede var sterkt belastet.
Dommen ble anket av Ragn-Sells til Mark- og miljødomstolen (MÖD).
MÖD sin avgjørelse
MÖD konstaterer i sin dom avsagt den 25. oktober 2023 (sak nr. M 692-22) at forverringsforbudet i § 5 kap. 4 i miljøloven i dette tilfellet ikke utgjør en hindring for tillatelse. Saken sendes dermed tilbake til MMD for videre behandling. Dommen avklarer flere interessante spørsmål angående forverringsforbudet, blant annet:
1. Er laveste klasse for spesielle forurensende stoffer (SFÄ) moderat status?
2. Er ethvert utslipp ulovlig når statusen er i laveste klasse?
På det første spørsmålet konstaterer MÖD at moderat status for SFÄ er den laveste klassen. Vannrammedirektivet åpner for at medlemslandene selv kan identifisere stoffer som SFÄ og deres verdier (innen økologisk status finnes klassene høy, god, moderat, utilfredsstillende og dårlig status). Sverige har imidlertid valgt å ikke regulere noen av de dårligere klassene i form av utilfredsstillende eller dårlig for SFÄ, hvorfor moderat status ifølge domstolen utgjør den laveste statusen. Utgangspunktet når laveste status foreligger er at enhver forverring er ulovlig. Dette ble klargjort av EU-domstolen i Weser-dommen (sak C-461/13, dom av 1. juli 2015).
Når det gjelder det andre spørsmålet, vurderer MÖD at selv om laveste status foreligger, er det snakk om en ulovlig forverring først når virksomheten medfører en forutsigbar økning av konsentrasjonen av aktuelle SFÄ ved en representativ overvåkningsstasjon. MÖD mener at dette ikke er tilfellet her. Det dreier seg om begrensede utslipp, og dessuten er det mulig å etter en prøveperiode gjennom vilkår nærmere regulere utslippene fra virksomheten. Utslippene kan ifølge MÖD heller ikke innebære en fare i henhold til § 5 kap. 4 i miljøloven.
Når det gjelder fare, klargjør MÖD imidlertid at det finnes et ganske stort rom for å tillate virksomheter som i seg selv innebærer belastninger for arbeidet med å forbedre vannmiljøet eller gjør det vanskeligere å oppnå riktig kvalitet. Det avgjørende må være at selv om virksomheten tillates, med de vilkår som kan være nødvendige og med tanke på at det finnes rom for å treffe andre tiltak for å kompensere for forverringen som tillatelsen medfører, fortsatt vurderes som mulig å oppnå riktig kvalitet på vannmiljøet.
Kvikksølv er i aktuell vannforekomst klassifisert til “oppnår ikke god status”, og i tillegg finnes unntaket mindre strenge krav. Det er et unntak som er likt for vannforekomster i hele Sverige og som er innført siden det ikke er teknisk mulig å senke nivåene av kvikksølv til god status. MMD anså ved sin vurdering at tiltak først måtte gjøres før ytterligere tilskudd av kvikksølv kan skje. Unntaket i seg selv skulle ifølge MMD heller ikke innebære at man kan tilføre mer kvikksølv. MÖD derimot klargjør at ytterligere utslipp av kvikksølv kan skje så lenge det ikke er snakk om en forutsigbar økning av konsentrasjonen av kvikksølv i biota, eller på annen måte utgjør en fare i henhold til MÖD sin beskrivelse av hvordan begrepet skal tolkes.
Foyen Advokatfirma – analyse
Sammenfattende er MÖD sin avklaring i spørsmål angående miljøkvalitetsnormer for vann og spesifikt bruken av forverringsforbudet svært viktig, ettersom rettsanvendelsen de siste årene har manglet stringens. Forverringsforbudet i § 5 kap. 4 i miljøloven utgjør et tillatelsesspørsmål i tillatelsesprosesser, hvorfor en klar og entydig rettsanvendelse har stor betydning. Gjennom avgjørelsen blir utgangspunktet at en ulovlig forverring foreligger først når det er snakk om en forutsigbar økning av konsentrasjonen (i saken kobber, arsenikk og sink) ved en representativ overvåkningsstasjon. Utslipp som ikke resulterer i en slik forutsigbar økning, kan dermed tillates.
Om MMD sin dom hadde stått fast, ville nullutslipp til vann vært et krav i situasjoner der moderat status råder innen klassifiserte SFÄ. Angående kvikksølv og andre prioriterte stoffer med et mindre strengt krav, ville MMD sin dom også her kreve i praksis nullutslipp. Et slikt scenario ville resultert i drastiske konsekvenser, ikke minst for alle aktører som lik Ragn-Sells satser stort på å gjennomføre nye bærekrafts prosjekter med stor klimanytte. Videre ser Foyen positivt på at MÖD tar et pragmatisk synspunkt ved å belyse og vurdere at det faktisk finnes en mulighet for domstolen å i detalj regulere en virksomhets utslipp gjennom vilkår (selv om de endelige vilkårene i saken forutsetter en prøveperiode).
Ta kontakt ved spørsmål.
Denne artikkelen er skrevet av partner/advokat Pia Pehrson, partner/advokat Tomas Fjordevik og advokatfullmektig Michelle Jansson fra Foyen Advokatfirma i Sverige.
Noen begreper avviker fra det som brukes i Norge, ettersom avgjørelsen er basert på svensk rett. Se begrepsbruk i Norge her.
