I november i 2023 sendte Kultur- og likestillingsdepartmentet forslag til endring av åndsverkloven på høring. Endringsforslagene gjelder gjennomføringen av to EU-direktiver på opphavsrettsområdet. Det ene er direktiv (EU) 2019/790 («DSM-direktivet»), som gjelder opphavsrett og nærstående rettigheter i det digitale indre marked. Det andre er direktiv (EU) 2019/789 («nett- og videresendingsdirektivet»), som gjelder opphavsrett og nærstående rettigheter ved nettbaserte overføringer fra kringkastingsforetak og videresending av radio- og fjernsynsprogrammer.
Høringsfristen var 15. mars 2024, og det kan fortsatt skje endringer før den endelige lovteksten vedtas. Forslaget gir imidlertid en god oversikt over de endringene som vil innføres. Mange av dem får betydning for bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale på internett, både for teknologibedrifter som tjenesteleverandører og for rettighetshavere. For eksempel innebærer forslaget regulering av tekst- og datautvinning som er særlig aktuelt ved trening av kunstig intelligens, regulering av bruk av pressepublikasjoner på nett og regulering av ansvar for brukeropplastet innhold på delingsplattformer.
Nedenfor oppsummerer vi noen av de viktigste endringsforslagene.
Nye unntak for tekst- og datautvinning
Forslaget inneholder to nye unntak fra eneretten til eksemplarfremstilling for å legge til rette for tekst- og datautvinning. Tekst- og datautvinning er automatiserte metoder for å analysere tekst og data i digital form for å fremskaffe informasjon. Dette er særlig relevant innen forskning, men også i kommersielle sammenhenger som for eksempel trening av kunstig intelligens.
Prosessen for tekst- og datautvinning medfører i mange tilfeller at det lagres en midlertidig kopi av opphavsrettslig beskyttede verk. Slik eksemplarfremstilling krever i utgangspunktet tillatelse fra rettighetshaver. De foreslåtte unntakene slår imidlertid fast at slik eksemplarfremstilling er lovlig på nærmere bestemte vilkår, og gjør det derfor enklere å drive med tekst- og datautvinning.
For at eksemplarfremstilling til kommersielle formål skal være tillatt, må det foreligge lovlig tilgang til verkene og eksemplarene kan ikke brukes til andre formål enn tekst- og datautvinning. Vilkåret om lovlig tilgang betyr for eksempel at man ikke kan bryte beskyttelsesmekanismer for å få tilgang til verket. Departementet synes imidlertid å mene at vilkåret om lovlig tilgang også betyr at verket må stamme fra en lovlig kilde, hvilket betyr at tekst- og datautvinningsretten ikke gjelder for materiale som er ulovlig lagt ut på internett. Dette vil i så fall medføre en betydelig rettsusikkerhet for bedrifter som ønsker å trene kunstig intelligens på innhold som er fritt tilgjengelig på internett, og gjøre unntaket lite anvendelig.
I tillegg er det et krav om at opphaver ikke har forbeholdt seg retten til bruk av verket for tekst- og datautvinning, det vil si har benyttet seg av sin «opt-out»-mulighet. Slik «opt-out» skal skje på en hensiktsmessig måte. Ifølge høringsnotatet betyr det at for materiale på internett, så bør forbeholdet gis ved å bruke en maskinleselig metode ved at informasjonen fremgår av metadata eller i vilkårene for bruk av et nettsted. Etter vårt syn er dette en viktig presisering, men formuleringen gir bestemmelsen et uforholdsmessig snevert og lite praktisk innhold. For det første bør ikke maskinleselige metoder begrenses til de eksemplene som er nevnt, noe den nåværende ordlyden kan indikere. Det bør gå klart frem at de nevnte metodene er nettopp eksempler. For det andre mener vi at bruksvilkår ikke nødvendigvis er maskinleselige, selv om de er gjort tilgjengelig på nett. Slike vilkår kan ha ulike formuleringer og dermed ikke gjenkjennes av maskiner. Bestemmelsen om opt-out kommer til å bli viktig i praksis, og det hadde derfor vært ønskelig med en mer fleksibel og praktisk formulering.
For at eksemplarfremstilling til forskningsformål skal være tillatt, er det tilstrekkelig at det foreligger lovlig tilgang til verket og at eksemplarene ikke brukes til andre formål. Rettighetshavere kan ikke motsette seg eller «opt-out» fra bruk av verk til tekst- og datautvinning for forskningsformål.
Ny nærstående rettighet for utgivere av pressepublikasjoner
Forslaget inneholder en ny enerett for utgivere av pressepublikasjoner til å fremstille eksemplar av og overføre publikasjonen til allmennheten. Eneretten gjelder kun for nettbasert bruk utført av tilbydere av informasjonssamfunnstjenester. Dette medfører at tjenesteleverandører som Microsoft, Meta og Google må få tillatelse fra utgiveren før de kan vise utdrag av publikasjonen i sine tjenester.
Eneretten er en såkalt nærstående rettighet, som varer i to år fra pressepublikasjonen ble utgitt. Forslaget definerer hva som skal anses som en pressepublikasjon, for eksempel må den bestå av i hovedsak litterære verk av journalistisk art, ha som formål å gi allmennheten opplysninger om nyheter eller andre temaer og utgis på initiativ av en utgiver og under dennes redaksjonelle ansvar.
Det er en rekke unntak fra eneretten. For eksempel gjelder den ikke for privat eller ikke-ervervsmessig bruk foretatt av enkeltbrukere. Den gjelder heller ikke for bruk av enkelte ord eller svært korte utdrag fra en pressepublikasjon. En utfordring er at forslaget ikke inneholder noen nærmere kvantifisering av hva som utgjør et «svært kort utdrag». Her gir ikke departementet noen veiledning, og det vil nok bli opp til EU-domstolen å gi klarhet i dette spørsmålet ettersom heller ikke DSM-direktivet gir noen veiledning her. En annen utfordring er at departementet har valgt å ikke innta et unntak for hyperlenker, selv om et slikt unntak følger av DSM-direktivet. En slik utelatelse vil medføre at vernets omfang avviker fra andre land i EU, og kan medføre rettslig usikkerhet for tilbydere av informasjonssamfunnstjenester som opererer på tvers av landegrensene.
Forslaget inneholder en ny avtalelisens for pressepublikasjoner. Dette innebærer at dersom en kollektiv forvaltningsorganisasjon godkjennes av Patentstyret, så kan klarering av rettigheter til pressepublikasjoner (også for rettighetshavere som ikke representeres av forvaltningsorganisasjonen) skje helt eller delvis kollektivt og som et supplement til individuell klarering.
Ansvar for innhold lastet opp på nettbaserte delingstjenester
Det nye forslaget inneholder regler om opphavsrettslig ansvar for innhold som lastes opp på nettbaserte innholdsdelingstjenester som for eksempel TikTok eller YouTube. Formålet med bestemmelsen er å dekke det såkalte «value gap», hvor rettighetshaverne mener at inntektene deres ikke står i forhold til tjenestetilbyderens inntekter. Derfor er også bestemmelsen avgrenset til å gjelde delingstjenester som konkurrerer om det samme publikummet som andre innholdstjenester som normalt klarerer innholdet sitt, slik som strømmetjenester for musikk eller film. Dette er ikke tatt inn i lovteksten, men følger klart av forarbeidene.
Etter gjeldende rett er tilbydere av innholdsdelingstjenester, som et utgangspunkt, bare ansvarlig for ulovlig innhold dersom de har fått kunnskap om det ulovlige innholdet og ikke uten ugrunnet opphold fjerner eller sperrer tilgangen til innholdet jf. e-handelsloven § 18. Med det nye forslaget snus dette utgangspunktet, idet tilbydere av innholdsdelingstjenester anses å foreta en overføring til allmennheten som krever tillatelse fra rettighetshaveren. Dersom tjenestetilbyderen ikke innhenter samtykke, er de ansvarlig for bruken og eventuelle krenkelser med mindre vilkårene for ansvarsfrihet er oppfylt.
For å unngå ansvar må tilbyderen ha gjort sitt beste for å innhente tillatelse, ha gjort sitt beste for å hindre at bestemt innhold ikke er tilgjengelig på tjenesten, og uten ugrunnet opphold fjerne verk etter melding fra rettighetshavere og gjøre sitt beste for å hindre fremtidig opplasting. Ved vurderingen av om disse forpliktelsene er oppfylt, skal det tas hensyn til tjenestens type, publikum og størrelse, type verk som lastes opp av brukerne, samt tilgjengeligheten av egnede og effektive metoder og kostnadene for disse. Det er viktig å understreke at tilbyderne ikke har noen generell overvåkningsforpliktelse. Selv om departementet har valgt å ikke innta dette i lovteksten, følger det tydelig av forarbeidene.
Tilbyderens plikt til å gjøre sitt beste for å hindre fremtidig opplasting av fjernet innhold har vært kritisert for i realiteten å innebære et krav om automatiske filtreringsløsninger. Slike løsninger kan fort være i strid med ytrings- og informasjonsfriheten fordi de ikke klarer å skille mellom lovlig og ulovlig bruk av innhold. EU-domstolen har slått fast at bestemmelsen ikke i seg selv er i strid med ytrings- og informasjonsfriheten, men at reglene må tolkes på en måte som sikrer en avveining mellom ulike grunnleggende rettigheter. Departementet synes å ta dette innover seg, og uttaler at innhold ikke bør blokkeres ved hjelp av automatiske filtreringsløsninger med mindre innholdet utgjør åpenbare inngrep i opphavsretten.
Utover regulering av tilbydernes ansvar, inneholder forslaget også bestemmelser som skal beskytte brukernes rettigheter. For eksempel skal brukerne kunne benytte seg av verk til karikatur, parodi eller pastisj. Tilbyderne pålegges også å ha effektive rutiner for å håndtere klager fra brukerne dersom innholdet deres hindres eller fjernes, hvor også rettighetshaveren skal gis anledning til å uttale seg.
Artikkelen er skrevet av Beatrice Ignacius.
