Saken gjaldt et sluttoppgjør etter rehabilitering av Grønland barnehage i Oslo. Rehabiliteringen skulle utføres som en totalentreprise, og NS 8407 ble inntatt som en del av kontrakten mellom KF Entreprenør AS og Oslo kommune. Etter ferdigstillelse oppsto det uenighet mellom partene, og entreprenøren fremsatte krav på vederlagsjustering på i underkant av 12 MNOK.
Entreprenøren sendte forliksklage den 24. april 2020. Forliksrådet i Oslo innstilte saken 22. juni 2020. Innstilling av sak innebærer at saken ble avsluttet uten av forliksrådet avsa dom i saken, i praksis innebærer dette at entreprenøren måtte ta ut stevning for å få behandlet saken. KF Entreprenør AS sendte inn stevning til Oslo tingrett den 22. desember 2020.
Sakens kjerne er om entreprenøren sendte inn stevning for sent, og dermed hadde tapt sitt krav mot byggherren. I NS 8407 punkt 35.2 følger en avtalt frist for å «ta de nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang», innen åtte måneder etter overtakelse. Dersom entreprenøren ikke overholder denne fristen, taper han kravet sitt på vederlagsjustering. I og med at forliksrådet hadde innstilt saken, var spørsmålet hvordan den fristavbrytende virkningen skulle beholdes og om tvistelovens regler kom til anvendelse.
Tvisteloven § 18-3 inneholder regler for å beholde den fristavbrytende virkningen. Etter tvl. § 18-3 annet ledd opphører forliksklagens fristavbrytende virkning for foreldelsesfrister dersom det ikke er inngitt stevning eller forliksklage innen ett år etter innstilling av saken i forliksrådet. I saken hadde entreprenøren ventet seks måneder med å ta ut stevning, og var derfor inngitt innenfor denne fristen.
Bestemmelsens tredje ledd (§ 18-3 tredje ledd) oppstiller imidlertid en frist på tre måneder der et søksmål «avvises eller ellers ender uten dom» i forliksrådet. Etter denne fristen hadde entreprenøren dermed tapt sitt krav. Både tingretten og lagmannsretten tolket avtalen mellom partene slik at bestemmelsen om iverksettelse av «ordinær rettergang», innebar at tvistelovens bestemmelser kom til anvendelse, og at søksmålsfristen i tvl. § 18-3 derfor var gjeldende mellom partene.
Til spørsmålet om fristen for å ta ut stevning skulle være ett år eller tre måneder, var det avgjørende for retten om NS 8407 punkt 35.2 bokstav b) kunne forstås som en foreldelsesregel. Lagmannsretten la til grunn at denne avtalebestemmelsen ikke kunne forstås slik, og viste blant annet til at foreldelse krever hjemmel i lov, jf. foreldelsesloven § 1 og § 30.
Lagmannsretten konkluderte med at entreprenøren måtte ta ut stevning innen tre måneder etter at forliksklagen ble innstilt for å opprettholde forliksklagens fristavbrytende virking. Entreprenørens krav på vederlagsjustering hadde derfor gått tapt, da stevningen ble inngitt seks måneder etter forliksrådets innstilling.
Den kommende dommen vil være av stor betydning ettersom oversittelse av løpende frister kan føre til tap av krav for entreprenøren. Vi gjennomgår avgjørelsen i en ny artikkel kort tid etter at Høyesterett har kommet med sin avgjørelse.
