Denne kronikken ble publisert i DN 25.08.17
Robin Hood er fortsatt på vakt: Når skatteinntektene er mer enn doblet på 15 år er det i all hovedsak takket være de høytlønnede.
I debatten om hvem som bør betale mer eller mindre skatt, er det interessant å ta en faktasjekk: Hvordan fordeler skatteregningen seg, og hvordan har utviklingen vært de siste 15 årene?
Fra 2000 til 2015, det siste året med tilgjengelige tall, steg privatpersoners samlede skatt med 125 prosent, fra 208 milliarder kroner til 466 milliarder kroner. Selv etter at vi trekker ut 170 milliarder kroner, skatter som går utenom statsregnskapet og direkte til kommunen, har vi å gjøre med en av statens aller største inntektskilder.
En analyse av tallene, som er hentet fra Statistisk sentralbyrå (tabell 07006), viser at de høytlønte betaler en relativt stor andel av utlignet skatt. De 30 prosentene med høyest lønn betalte nesten 70 prosent av skatten. Mer detaljert:
- De 70 prosent med bruttolønn under 500.000 kroner betalte 32 prosent av skatten, 149 milliarder kroner.
- De 19 prosent med bruttolønn mellom 500.000 kroner og 750.000 kroner betalte 27 prosent av skatten, 127 milliarder kroner.
- De 11 prosent med bruttolønn over 750.000 kroner betalte 41 prosent av skatten, 190 milliarder kroner.
Hvordan ser det så ut helt i toppen, blant de 5 prosentene av skattytere med høyest lønn? Denne gruppen betalte til sammen 127 milliarder kroner i skatt. Det er mer enn dobbelt så mye som for 15 år siden, og utgjør 27 prosent av totalen. I 2000 betalte de 26 prosent av totalen.
I 2000 hadde 63 prosent av oss mindre enn 250.000 kroner i bruttolønn, og de stod for 26 prosent av utlignet skatt. Gjør vi en forsiktig beregning av utlignet skatt for de “neste” syv prosentene, basert på datidens standardsatser og vanlige gjeldsrenter, kommer vi til at de 70 prosent med lavest bruttolønn i 2000 betalte 33-35 prosent av skatten i 2000, mot 32 prosent i dag. Med andre ord, lavinntektsgruppene bærer i dag en relativt lavere andel enn for 15 år siden.
De 30 prosent med høyest bruttoinntekt står for rundt 180 milliarder kroner av snaut 260 milliarder i økt skatt fra 2000 til 2015.
Sett på en annen måte: I 2000 hadde 95 prosent av skattyterne under 500.000 i bruttoinntekt, og til sammen betalte de 153 milliarder kroner i skatt. I 2015 hadde 70 prosent av skattyterne under 500.000 i bruttoinntekt, og betalte 149 milliarder kroner i skatt.
Tallene speiles av utviklingen i individuell skatt blant de med lavest bruttolønn. Ved årtusenskiftet betalte de med mindre enn 250.000 kroner i bruttolønn i gjennomsnitt 24.400 kroner i skatt mot 12.600 kroner i 2015. For dem med mellom 250.000 kroner og 500.000 kroner i bruttolønn er gjennomsnittlig skatt i samme periode falt fra 90.400 kroner til 79.000 kroner. Imens har skatten steget for alle med mer enn 1,25 millioner kroner i lønn.
Formuesskatten er en liten parentes i det totale skatteregnskapet, men utviklingen er minst like illustrerende for trenden: Antall skattebetalere har gått ned 60 prosent mens skatteinntektene har økt med 80 prosent. I 2000 betalte mer enn 1,3 millioner nordmenn syv milliarder kroner i formuesskatt. 15 år senere betalte færre enn 550.000 nordmenn nesten 13 milliarder kroner i formuesskatt.
Alt dette er selvsagt effekter av at bunnfradragene har steget jevnt og trutt, ofte med større prosentpoeng år for år enn lønnsveksten. Dette gir gunstigere effekt jo lavere inntekt og formue man har.
Jeg synes at tallenes tale peker mot at de høytlønte bidrar bra til fellesskapet. I den grad arven etter Robin Hood har endret seg, så har den bare blitt sterkere. Ja, og så skal vi være takknemlige for et næringsliv hvor lønnsevnen er så høy – det gavner finansieringen av fellesgodene.
Det er slettes ikke alle politikerne som gjerne trekker frem slike fakta. Skattedebattene i valgkampen bygger oftere på subjektive forestillinger og synspunkter, der kartet stemmer dårlig overens med terrenget.
