Eidsivating lagmannsrett avsa nylig ny dom i sak hvor det ble reist spørsmål om hvorvidt serviceteknikere ansatt i Coca-Cola sin reisetid til første kunde om morgenen og fra siste kunde til hjemmet var å anse som arbeidstid, og i så tilfelle, i hvilken grad reisetiden kunne kreves kompensert av arbeidsgiver. Serviceteknikernes reisevei mellom hjem og kunde kunne variere mellom 2-200 kilometer, med maksimalt én times reisetid.
På bakgrunn av uttalelser fra EFTA-domstolen og Høyesterett kom lagmannsretten til at den aktuelle reisetiden var å anse som arbeidstid. Årsaken var blant annet serviceteknikernes mangel på et fast møtested ved arbeidsdagens start og slutt, at reisene til kunde var en forutsetning for utførelsen av serviceytelsene og den manglende fleksibiliteten i reglementet for bruk av tjenestebil. Reglementet ga eksempelvis ikke rom for at de ansatte kunne løpe ærender eller hente barn i barnehage på veien.
Til tross for at reisetiden var å anse som arbeidstid, hadde ikke serviceteknikerne i Coca-Cola rett på kompensasjon. Verken arbeidstidsdirektivet eller arbeidsmiljøloven regulerer spørsmålet. Derfor falt avgjørelsen på en tolkning av tariffavtalen og den individuelle ansettelseskontrakten. Ingen av avtalene kunne ses å danne grunnlag for godtgjørelse av reisetiden som arbeidstid. Det bør likevel nevnes at lagmannsretten avsa avgjørelsen under tvil. Retten pekte på at både prinsippet om ytelse mot ytelse i arbeidsforhold og det urimelige utfallet manglende kompensasjon ville kunne få, talte i serviceteknikernes favør. Med utgangspunkt i avtalefriheten ble imidlertid tolkningen av både tariffavtalen og den individuelle ansettelseskontrakten avgjørende i saken, med det resultat at serviceteknikeren ble stående uten kompensasjon. Kompensasjonsspørsmålet ble til syvende og sist ansett som et interessespørsmål som i fremtiden må løses gjennom avtaleforhandlinger.
Det bør likevel utvises forsiktighet med å tolke Coca-Cola-dommen som et grønt lys for arbeidsgivere til å unnlate å gjennomregulere kompensasjon for arbeidstakeres arbeidstid. Det kan både tenkes tilfeller der en eventuell tolkningstvil vil kunne komme arbeidstakeren til gode, og tilfeller der manglende kompensasjon får så urimelige konsekvenser at den ansatte likevel må ha krav på godtgjørelse. Arbeidsgivere bør derfor se til at kompensasjon, på bakgrunn av en grundig interesseavveining, er godt regulert i sine ansettelsesavtaler. På den måten vil eventuelle fremtidige tvister unngås.
Resultatet i Coca-Cola-dommen er på mange måter overraskende. Lagmannsrettens avgjørelse er ennå ikke rettskraftig og vil trolig ankes til Høyesterett. I hvilken grad resultatet i så tilfelle blir stående, gjenstår å se.
