Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år. Dersom et krav ikke inndrives før utløpet av denne fristen, bortfaller det. Foreldelsesfristen kan avbrytes på to måter. Den vanligste måten er å gå til søksmål. En annen måte å avbryte foreldelsesfristen på er ved at skyldneren innrømmer ansvar for fordringen (erkjennelse).
Avbrytelse av foreldelsesfristen ved erkjennelse var temaet for Høyesterett i avgjørelsen som kom 12. januar 2023. Høyesterett ser i denne dommen nærmere på hva som skal til for å avbryte foreldelsesfristen for erstatningskrav som følge av mangler i entreprisekontrakter.
Bakgrunnen for saken var en totalentreprisekontrakt inngått 8. mai 2013 mellom Betonmast Innlandet som totalentreprenør og Frost Utvikling som byggherre, om oppføring av et leilighetsbygg med 19 leiligheter. Bygget ble overtatt av Frost 17. september 2014. Etter overtakelse reklamerte sameierne over feil med varmeanlegget i bygget. Først trodde man at feilen skyldes tekniske problemer med varmeanlegget, men etter gjentatte og mislykkede utbedringsforsøk fra Betonmast, fant man til slutt ut at problemet skyldtes mangler ved konstruksjonen.
I 2020 gikk sameierne til sak mot Frost med krav om erstatning som følge av manglene og sameierne vant frem med kravet. Frost krevde regress av Betonmast og anførte at Betonmast, ved gjentatte utbedringsforsøk og uttalelser om ansvar for utbedringer, hadde erkjent ansvar og dermed avbrutt foreldelsesfristen for erstatningskravet. Frost fikk medhold i tingretten og lagmannsretten. Lagmannsretten kom til at Betonmast hadde utvist grov uaktsomhet etter NS 8407 punkt 42.5 annet ledd, og selskapet ble dømt til å betale erstatning. Retten kom videre til at erstatningskravet ikke var foreldet, idet foreldelsesfristen var avbrutt ved erkjennelse.
Saken for Høyesterett var begrenset til vurderingen av om foreldelsesfristen var avbrutt. Høyesterett kom til et annet resultat enn lagmannsretten, og konkluderer med at Betonmast ikke hadde erkjent ansvar for erstatningskravet. Dommen gir veiledning på hva som skal til for at ord og handlinger virker fristavbrytende på mangelskrav.
Problemstillingen Høyesterett tok stilling til var knyttet til rekkevidden av erkjennelsen; hvilke mangelskrav hadde entreprenøren erkjent ved å forsøke å utbedre mangelen på varmeanlegget? Hadde Betonmast, ved sine uttalelser og gjentatte utbedringsforsøk på varmeanlegget, erkjent ansvar for erstatningskravet? Den fristavbrytende handlingen måtte i så fall også omfatte en erkjennelse av at selskapet hadde opptrådt grovt uaktsomt.
Det finnes tidligere rettspraksis knyttet til dette, men det har vært noe uklart hvilke generelle retningslinjer som skal legges til grunn for vurderingen av den potensielt erkjennende handlingen. Høyesterett uttaler i denne dommen at det ikke er et vilkår at erkjennelsen er så vid at den gir fordringen et nytt og selvstendig grunnlag. På den annen side sier Høyesterett at det ikke er tilstrekkelig at skyldnerens handlemåte gir fordringshaveren rimelig grunn til å unnlate å ta fristavbrytende skritt, slik lagmannsretten hadde lagt stor vekt på i sin vurdering.
Det avgjørende var om skyldneren «positivt og noenlunde klart» hadde erkjent forpliktelsen. Det beror på en konkret objektiv vurdering av skyldnerens utsagn og handlemåte.
Det følger av tidligere rettspraksis at dersom skyldneren påtar seg å utbedre en mangel, har skyldneren i utgangspunktet også erkjent å ha en utbedringsplikt, med mindre det foreligger holdepunkter for annet. I denne dommen peker Høyesterett på noen forhold som kan gi holdepunkter for å vike fra dette utgangspunktet. Dette er forhold som er praktisk viktige i bygge- og anleggsbransjen.
Først peker Høyesterett på at dersom utbedringen foretas som ledd i et minnelig oppgjør eller av godvilje, trenger dette ikke nødvendigvis å innebære en erkjennelse. Det kan også være utbedring som foretas som følge av hoppeplikten. Hoppeplikten er en kontraktsfestet plikt entreprenøren har til å foreta utbedringer mot vederlag, selv om det er uenighet om hvorvidt det foreligger en mangel. Her uttaler Høyesterett at entreprenørens utbedringer i slike tilfeller kan være en erkjennelse av denne plikten (hoppeplikten) og ikke en erkjennelse av at det foreligger en mangel som entreprenøren videre har ansvar for.
I den konkrete vurderingen av Betonmasts utsagn og handlemåte overfor Frost går Høyesterett gjennom e-postkorrespondansen mellom partene og ser nærmere på Betonmasts utsagn om ansvar for utbedring. Deretter ser de på utbedringene og undersøkelsene som skjedde i perioden fra 2015 til sommeren 2018. Høyesterett anser det slik at Betonmast i sin korrespondanse med Frost og sine påfølgende handlinger erkjente at det forelå en mangel, men fant ikke grunnlag for å si at Betonmast «positivt og noenlunde klart … i ord eller handling» hadde erkjent ansvar for erstatningskravet. Dette gjaldt særlig ettersom kravet var basert på et tilleggsvilkår om grov uaktsomhet.
Høyesterett konkluderte med at foreldelsesfristen for erstatningskravet mot Betonmast ikke var avbrutt ved erkjennelse. Resultatet innebærer at lagmannsrettens dom oppheves, og partene må gjennom en ny behandling i lagmannsretten.
Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om hvordan foreldelsesloven § 14 skal forstås. Av særlig interesse for bygg- og anleggsbransjen, er Høyesteretts uttalelser om at entreprenørens utøvelse av hoppeplikten og utbedring som ledd i et minnelig oppgjør, ikke nødvendigvis innebærer en ansvarsbetingende erkjennelse som avbryter foreldelsesfristen.
Dommen viser også at fristavbrytelse ved erkjennelse beror på en skjønnspreget vurdering. Det vil derfor alltid være tryggest å ta ut rettslige skritt eller inngå avtale om utsettelse av foreldelsesfristen for å sikre at et krav ikke bortfaller. Dersom man inngår avtaler om utsettelse av foreldelsesfristen, er det viktig å være påpasselig med ordlyden, slik at man avbryter eller forlenger foreldelsesfristen for alle typer mangelskrav som kan være aktuelle i saken.
