HVA ER REGNINGSGARBEID?
Regningsarbeid innebærer at entreprenøren skal ha betalt for dokumenterte faktiske kostnader tillagt et avtalt eller sedvanlig påslag for indirekte kostnader, fortjeneste og risiko. I praksis avtales imidlertid ofte timespriser ved regningsarbeid, ettersom faktisk kostnad ved timesarbeid (lønnskostnader, sosiale kostnader, forsikringer, administrative utgifter, etc.) kan være krevende å fastlegge og dokumentere for det enkelte prosjekt. Timepriser kan avtales for f.eks. mannskap og maskiner, som det da tas utgangspunkt i ved beregning av vederlaget til entreprenøren.
Oppgjør etter regning er hovedregelen dersom annen vederlagsmodell ikke er avtalt.
Ved regningsarbeider har byggherren normalt risikoen for at arbeidet krever mer innsats enn opprinnelig forespeilet. Byggherren plikter som et utgangspunkt å betale entreprenøren for alt arbeid som nedlegges, selv om det viser seg å bli mer omfangsrikt eller mer krevende enn antatt. Byggherren har derfor mindre forutberegnelighet for sluttkostnaden dersom arbeidet skal utføres som regningsarbeid. Viser det seg at entreprenøren bruker 10 timer mer enn forventet å grave en grøft, skal entreprenøren som utgangspunkt ha betalt for alle timer det tar å utføre jobben.
NÅR ER REGNINGSARBEID PRAKTISK?
Det er sjeldent at en entreprisekontrakt i sin helhet avregnes på regning. Det er imidlertid ikke utelukket. For eksempel kan det være aktuelt hvis det er knyttet stor usikkerhet til arbeidene eller byggherren har dårlig tid til å utvikle prosjektet før igangsettelse. I mange samspillskontrakter med målsum avregnes også entreprenørens vederlag basert på en regningsarbeidsmodell, med eventuell bonus/malus ved under- eller overskridelse av målsummen.
Regningsarbeidsformatet kan også benyttes for deler av kontraktsarbeidene. Typisk for enkelte delposter der prisen for arbeidet vanskelig kan fastlegges ved rundsum eller enhetspriser.
Mest praktisk er det nok at regningsarbeidsformatet benyttes ved endrings-/tilleggsarbeid i kontrakter som benytter andre vederlagsformater, f.eks. fastpris eller enhetspriskontrakter, hvor det ikke er avtalt annen oppgjørsform for endrings-/tilleggsarbeidet.
GRENSER FOR ENTREPRENØRENS FAKTURERING
Selv om entreprenøren som utgangspunkt har krav på betaling for alle påløpte kostnader når arbeid utføres etter regning, er det likevel grenser for hva entreprenøren kan fakturere.
Det er kun dekning av «nødvendige» kostnader som entreprenøren har krav på, jf. bl.a. NS 8405 punkt 31.1. Dette er ment å fungere som en sikkerhet for byggherren for at arbeidet utføres rasjonelt og forsvarlig. Hva som er «nødvendige» kostnader må vurderes konkret opp mot det enkelte arbeid og hva som er avtalt. Det er da særlig relevant å se hen til hvilken innsatsfaktor eller arbeidsinnsats som var nødvendig for å frembringe kontraktsgjenstanden. Har partene kun avtalt mer overordnede funksjonskrav til ytelsen, for eksempel uten konkrete krav til materialtype, kan ikke entreprenøren regne med å kunne kreve betalt for dyre materialer dersom funksjonskravet ville vært tilfredsstilt ved valg av andre forsvarlige og rimeligere alternativer. Et annet eksempel er dersom entreprenøren har benyttet seg av overkvalifisert og dyrere personell enn det som var nødvendig for å utføre et arbeid.
Byggherren kan også alltid påberope at de totale kostnadene er blitt unødvendig høye på grunn av urasjonell drift eller annet uforsvarlig forhold hos entreprenøren.
Likevel, det er byggherren som må bevise at kostnadene er blitt høyere enn nødvendig eller at arbeidet ikke er drevet rasjonelt. Det er ikke alltid en enkel oppgave. I tillegg vil normalt entreprenøren innrømmes et visst slingringsmonn ved utførelsen av arbeidene.
At det skal mye til for at timeverk ikke anses som rasjonelle eller forsvarlige fremgår blant annet av Rt. 1969-1122 Block Watne. Saken gjaldt oppføringen av et ferdighus der byggherren mente at entreprenørens timeverk var for høyt. Med utgangspunkt i alminnelige prinsipper uttalte Høyesterett at entreprenøren måtte «godskrives en betydelig margin», men i den konkrete saken var timeantallet så «ekstraordinært høyt» at regningsarbeidene ble lempet og retten foretok en skjønnsmessig reduksjon av vederlaget.
SPESIFIKASJON, DOKUMENTASJON OG KONTROLL AV KOSTNADER
Ved regningsarbeid plikter entreprenøren etter NS-standardene å løpende spesifisere og dokumentere påløpte kostnader ved å sende byggherren spesifiserte oppgaver som f.eks. viser materialforbruk og tidsforbruk/timelister for personell og maskiner. Slike oppgaver skal sendes hver uke, men for kostnader som følge av forsinkelse eller svikt i byggherrens medvirkning kan entreprenøren kreve at slike oppgaver ikke oversendes oftere enn hver måned.
Virkningen av at entreprenøren ikke oversender rettidige oppgaver over påløpte kostnader, er at entreprenøren bare har krav på de utgifter som byggherren «måtte forstå» entreprenøren har hatt med tillegg av påslag. Har byggherren lite grunnlag for å forstå hva regningsarbeidet kan koste, risikerer entreprenøren å få langt mindre betalt enn de reelle kostnadene han har hatt. Dette selv om arbeidene skulle vise seg å være «nødvendige». Manglende oppfølgning av kostnadene fra entreprenørens side kan derfor føre til at entreprenøren får mindre betalt enn det han i utgangspunktet har krav på.
Byggherren på sin side må sørge for å kontrollere de oppgavene han mottar fra entreprenøren. Etter NS-standardene har han 14 dager på seg fra mottak til å kontrollere disse. Dersom byggherren mener at oppgavene ikke stemmer, må han varsle totalentreprenøren innen fristen. Gjør han ikke det, legges oppgavene som hovedregel til grunn for oppgjøret.
Byggherren kan likevel som nevnt alltid påberope seg at oppgavene er uriktige som følge av forsett eller grov uaktsomhet, eller at de totale kostnadene er blitt unødvendig høye på grunn av urasjonell drift eller annet uforsvarlig forhold hos entreprenøren. Dette gjelder selv om entreprenøren har oversendt alle oppgaver rettidig og alle kostnadene er reelle.
Ovennevnte innebærer at både entreprenøren og byggherren bør sikre at det avsettes tilstrekkelig med ressurser til oppfølgning av regningsarbeidene. Vår erfaring er at det ofte syndes mot dette, av begge parter. Får man på plass en grundig oppfølgning av kostnadene, vil man redusere egen vederlagsrisiko og trolig også dempe konfliktnivået i både gjennomføringsfasen og sluttoppgjøret.
KOSTNADSOVERSLAG
For å holde mer kontroll på kostnadene, kan byggherren be om et kostnadsoverslag for regningsarbeidene som skal utføres. Totalentreprenøren skal da varsle byggherren uten ugrunnet opphold dersom det er grunn til å tro at det vil bli vesentlige overskridelser av overslaget, se f.eks. NS 8407 pkt. 30.2.
Overslaget er likevel ikke bindende for entreprenøren, og konsekvensene av manglende varsel er heller ikke regulert i standardene. Utgangspunktet er nok fortsatt at byggherren må betale for påløpte kostnader selv om varsel uteblir. Manglende varsling kan imidlertid tenkes få betydning for vederlaget i de tilfeller hvor byggherren ville ha innrettet seg annerledes, for eksempel. igangsatt kostnadsreduserende tiltak, dersom han hadde mottatt varsel om overskridelsen. Varselet kan også få betydning for hva byggherren «måtte forstå» ville påløpe av kostnader ved mangelfull oversendelse av spesifiserte oppgaver fra entreprenøren.
FORHOLDET TIL VARSLINGSREGLENE I RENE REGNINGSARBEIDSKONTRAKTER
NS-standardene stiller krav til entreprenørens varsling av endringer, vederlagsjustering og fristforlengelse. Manglende overholdelse av varslingsreglene kan få store konsekvenser for entreprenørens krav. Etter NS 8405 og 8407 vil for eksempel et krav på vederlagsjustering tapes, dersom entreprenøren ikke varsler vederlagsjustering rettidig.
Det er imidlertid et spørsmål hvorvidt varslingsplikten for vederlagsjustering bør gjelde i kontrakter som i sin helhet avregnes som en «ren» regningsarbeidskontrakt, altså at hele vederlaget avregnes etter faktiske kostnader tillagt sedvanlig påslag.
I rene regningsarbeidskontrakter kan det argumenteres for at det er overflødig å varsle om at man vil kreve vederlagsjustering, når alt arbeid, uavhengig av om det er kontraktsarbeid eller endrings/tilleggsarbeid, skal gjøres opp etter faktiske kostnader tillagt påslag. I slike kontrakter kan det fremstå drastisk dersom manglende varsling fra entreprenøren skulle medføre bortfall av krav på vederlagsjustering, når varslingen ikke har betydning for det vederlaget byggherren skal betale. Dersom entreprenøren faktisk utfører et endringsarbeid, bør han få betalt for løpende kostnader som han kan dokumentere, på samme måte som for kontraktsarbeid.
Varslingsreglene må imidlertid gjelde, i de tilfeller hvor varslingen får betydning for det vederlaget byggherren skal betale eller hans kostnadskontroll. Det kan eksempelvis være der hvor entreprenøren har gitt et prisoverslag for de arbeidene han skal utføre etter kontrakten.
Selv om det er argumenter for at varsel om vederlagsjustering i noen tilfeller kan virke overflødig og unødvendig formalistisk, bør entreprenøren etter vårt syn likevel ikke belage seg på at han ikke trenger varsle vederlagsjustering i rene regningsarbeidskontrakter. Standardene fastsetter ikke noe unntak fra varslingsplikten i regningskontrakter, og det skal mye til før rimelighetsbetraktninger setter disse bestemmelsene til side. Varsel vil kunne avklare misforståelser om hva byggherren faktisk mener skal utføres, og vil også kunne ha betydning for eventuell vurdering om kostnadene totalt sett er unødvendig høye eller arbeidene er drevet urasjonelt. Vår anbefaling vil derfor være å fortsatt følge standardenes varslingsregler ved krav om vederlagsjustering. Dette er også ryddig overfor byggherren, ettersom god varslingskultur gir ham bedre kontroll over prosjektet.
Fristforlengelse må naturligvis uansett varsles på alminnelig måte, dersom entreprenøren vil unngå dagmulkt.
TA GJERNE KONTAKT
Dersom du eller din bedrift har behov for veiledning eller råd, ta gjerne kontakt med oss i Advokatfirmaet Føyen.
Forfattere:
Advokatfullmektig, Sondre Kvikne Dotterud
Senioradvokat, Marit Lund Stensvåg
