Konsesjonskraftordningen
Konsesjonskraftordningen innebærer at kraftprodusenter i regulerte vassdrag plikter å avstå inntil 10 prosent av kraftgrunnlaget til kommuner som er berørt av kraftutbyggingen til gunstige vilkår. Ordningen skal kompensere lokalsamfunn for naturinngrep.
Konsesjonskraftordningen gjelder for «alminnelig forsyning» og er unntatt kraftkrevende industri og treforedling. Datasenter har inntil nå vært å anse som «alminnelig forsyning». I praksis har dette medført at kommuner har kunnet få økt konsesjonskraftuttak for datasenterforbruk. Kommunen har deretter hatt et handlingsrom til å disponere kraften, herunder som del av næringsutvikling.
Når datasentre nå tas ut av beregningsgrunnlaget, reduseres dette handlingsrommet. For kommuner som har planlagt datasenteretableringer med utgangspunkt i at forbruket ville gi grunnlag for økt konsesjonskraftuttak, endres en sentral forutsetning. For datasenteraktører som har lagt til grunn tilgang på rimeligere kraft gjennom konsesjonskraftordningen, kan konsekvensen bli høyere kraftkostnader enn forutsatt.
Kraft er en sentral premissgiver
For datasenterindustrien er kraftbehovet en helt essensiell del av driften. Kraftprisen er ingen marginal kostnad, men ofte en avgjørende del av prosjektøkonomien. Selv moderate endringer i forventet kraftkostnad kan påvirke lønnsomheten betydelig. Prosjekter som fremsto realiserbare med tilgang til rimeligere kraft, kan bli ulønnsomme når denne forutsetningen faller bort.
Departementet viser til at datasentre fortsatt kan gi kommunene eiendomsskatt og arbeidsplasser. Det er riktig, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig. Mange datasenterprosjekter vurderes i internasjonal konkurranse, der kraftpris, nettilgang og regulatorisk forutsigbarhet er avgjørende. Dersom Norge svekker ett av konkurransefortrinnene, kan investeringene flyttes til andre land eller regioner.
Manglende forutberegnelighet
Endringen reiser også et spørsmål om forutsigbarhet. Departementet konkluderte i 2018 med at datasenterforbruk falt innenfor alminnelig forsyning. Aktører og kommuner har kunnet innrette seg etter dette. Når praksis nå endres, bør overgangsordningen derfor utformes slik at det ikke får urimelige konsekvenser for prosjekter som allerede er modne eller der investeringsbeslutning er tatt på grunnlag av tidligere praksis..
Konsesjonskraftordningen ble ikke etablert for datasentre, men når forvaltningen først har hatt en ensformig praksis og investeringer er planlagt i tillit til den, bør endringer skje varsomt. Hvis ikke kan resultatet bli at færre datasentre realiseres i Norge – ikke fordi behovet mangler, men på grunn av uforutsigbare rammevilkår.
