Høyesterett avsa denne uken en avgjørelse om søksmålfristen i NS 8407 punkt 35.2 og forholdet til tvisteloven § 18-3 (2) og (3). Høyesterett slår i denne dommen fast at entreprenøren har ett år på seg til å ta ut søksmål etter at forliksrådet har innstilt saken.
Saken gjaldt sluttoppgjør etter rehabilitering av Grønland barnehage i Oslo. Rehabiliteringen skulle utføres som en totalentreprise, og NS 8407 ble inntatt som en del av kontrakten mellom KF Entreprenør AS og Oslo kommune.
Etter ferdigstillelse oppsto det uenighet mellom partene, og entreprenøren fremsatte krav på vederlagsjustering på i underkant av 12 MNOK. Byggherren avviste kravet. For å sikre sitt krav måtte derfor entreprenøren iverksette ordinær rettergang i tråd med NS 8407 punkt 35.2, som lyder slik:
«Dersom totalentreprenøren mottar avslag fra byggherren på et varsel etter 32.2 eller krav om vederlagsjustering eller fristforlengelse, må han […]
- b) ta de nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang eller voldgift etter reglene 50.4, senest åtte måneder etter overtakelsen av hele kontraktsgjenstanden»
KF Entreprenør tok ut forliksklage innen fristen på åtte måneder, men forliksrådet innstilte saken. Spørsmålet ble dermed om forliksklagen i seg selv avbrøt fristen etter kontrakten, eller om entreprenøren deretter måtte forholde seg til en ny frist for å beholde den fristavbrytende virkningen.
Spørsmålet om forliksklage er tilstrekkelig for å avbryte fristen i standardkontrakten
Det første spørsmålet som Høyesterett tok stilling til var om det etter NS 8407 punkt 35.2 bokstav b var tilstrekkelig at entreprenøren sendte forliksklage innen den avtalte fristen, eller om klagen måtte følgjas opp med videre skritt for at krava ikke skulle gå tapt.
I NS 8407 punkt 35.2 bokstav b er det oppstilt et vilkår om at entreprenøren må ta de «nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang» innen en oppgitt frist på åtte måneder for å ikke miste sitt krav om vederlagsjustering eller fristforlengelse mot byggherren, i de tilfeller byggherren har avvist kravet.
KF Entreprenør hadde sendt inn forliksklage innen denne åttemåneders-fristen. Spørsmålet var om uttak av forliksklage var tilstrekkelig til å avbryte fristen alene, eller om entreprenøren måtte ta ytterligere rettslige skritt (ta ut stevning) i det tilfellet forliksklagen ble innstilt.
Høyesterett konkluderer med at det i seg selv ikke er tilstrekkelig kun å ta ut en forliksklage for å avbryte fristen. Som vi kommer nærmere inn på, vil en forliksklage måtte følges opp ved at det tas ut stevning dersom klagen blir innstilt av forliksrådet.
Spørsmålet om hvilken frist for stevning som gjelder når forliksrådet innstiller saken
Det neste spørsmålet for Høyesterett var om entreprenøren hadde tatt ut stevning i tide etter at saken ble innstilt i forliksrådet.
Fristen for å ta ut stevning etter innstilling i forliksrådet, er regulert i tvisteloven § 18-3. Bestemmelsen oppstiller to alternative frister.
Etter tvl. § 18-3 annet ledd opphører forliksklagens fristavbrytende virkning for foreldelsesfrister dersom det ikke er inngitt stevning eller forliksklage innen ett år etter innstilling av saken i forliksrådet.
Bestemmelsens tredje ledd oppstilles imidlertid en frist på tre måneder der et søksmål «avvises eller ellers ender uten dom» i forliksrådet.
Entreprenøren tok ut stevning seks måneder etter at forliksrådet hadde innstilt saken. Om det var ettårsfristen i annet ledd, eller tremånedersfristen i tredje ledd som gjaldt, var derfor avgjørende for om entreprenøren hadde tapt sitt krav (oversittet søksmålsfristen).
Det avgjørende spørsmålet for Høyesterett var om NS 8407 punkt 35.2 bokstav b, kunne forstås som en foreldelsesregel, slik at ettårsfristen i tvl. § 18-3 annet ledd kom til anvendelse.
Til dette uttaler Høyesterett blant annet at ordlyden i punkt 35.2 bokstav b viser til at en oversittelse av denne fristen medfører at entreprenøren taper sitt krav mot byggherren. Dette talte for at formålet med bestemmelsen var å etablere en materiell foreldelsesfrist. At ordet foreldelse ikke var nevnt i bestemmelsen var uten betydning, all den tid formålet med bestemmelsen var så klart formulert.
Høyesteretts konklusjon er at fristen i punkt 35.2 bokstav b etter sitt innhold må regnes som en lovlig avtalt materiell foreldelsesfrist. I begrunnelsen vises det til at
«[r]egelen har kjenneteikna til ein materiell foreldingsregel, og både ordlyden og systematikken i standardkontrakten elles tilseier at den er ein foreldingsregel. Det same gjer forhistoria til kontrakten og praktiseringa av den».
Resultatet ble at punkt 35.2 bokstav b i NS 8407 er omfattet av tvisteloven § 18-3 annet ledd. Entreprenøren hadde dermed en frist på ett år til å ta ut stevning etter at forliksrådet innstilte saken. KF Entreprenør hadde inngitt stevning seks måneder etter innstillingen av saken, og hadde derfor kravet sitt i behold.
Dommens betydning
Konklusjonen er at søksmålfristen i NS 8407 er en avtalt foreldelsesfrist, og at den derfor er omfattet av ettårsfristen i tvl. § 18-3 annet ledd. Det betyr at entreprenøren har ett år på seg fra innstillingen i forliksrådet til å ta ut stevning.
