Foreldelsesloven er en felle for byggbransjen

Byggebransjen er preget av et stort antall tvistesaker i domstolene. I disse tvistesakene er det ofte en gjennomgående tematikk om krav har blitt foreldet. Det skyldes først og fremst at et krav som er foreldet, ikke lenger kan kreves utbetalt. Senest i 2023 har Høyesterett behandlet foreldelse på entrepriserettens område. At krav foreldes er ment å virke som en endelig avslutning for krav som skyldner ikke lenger har grunn til å tro at vil bli rettet mot ham. I praksis fungerer ofte foreldelsesreglene i stedet som en felle for kravshaver og i mange tilfeller som en overraskende redning for skyldner. Loven er uklar, vanskelig å bruke og har korte frister. Vi mener derfor det er på høy tid å revidere foreldelsesloven.

Publisert: 12. april 2023

I januar i år behandlet Høyesterett spørsmålet om et krav mot en grovt uaktsom totalentreprenør var foreldet. Ved slike misligholdskrav starter foreldelsesfristen å løpe ved overtakelse av byggeprosjektet. Selv om mangelen ble oppdaget raskt etter overtakelsen, tok det likevel flere år før årsaken til mangelen ble avdekket. I perioden før årsaken ble slått fast, var det løpende dialog mellom totalentreprenøren og byggherren om mangelskravet. Fristen ble imidlertid først avbrutt ved stevning 5,5 år etter overtakelsen. På tidspunktet da stevningen ble tatt ut hadde altså foreldelsesfristen på 3 år allerede løpt ut.

Spørsmålet som Høyesterett da skulle vurdere, var om totalentreprenøren ved sin handlemåte hadde erkjent kravet før fristen løp ut. Til tross for at totalentreprenøren i dialogen med byggherren hadde gitt uttrykk for at de ville utbedre forholdet – noe de også forsøkte – vurderte Høyesterett at totalentreprenørens uttalelser og handlemåte ikke var en erkjennelse av kravet. Avbrudd av foreldelsesfristen var da ikke gjort rettidig.

Høyesterettsdommen er et eksempel på flere tilfeller hvor krav foreldes midt i en prosess der partene forsøker å finne ut av mangelens årsak og omfang. Som byggebransjen er klar over, vil det til tider være utfordrende å konstatere både årsak, omfang og ansvarsforhold ved et krav. I entreprisesammenheng er derfor foreldelsesreglenes utforming uheldig.

For kravshaveren er bortfall av et krav på grunn av foreldelse inngripende ettersom vedkommende mister retten til å inndrive kravet sitt. Det er da avgjørende at foreldelsesreglene er utformet på en måte som gjør det praktisk mulig for kravshaver å forutse når et krav foreldes, slik at avbrytelse kan skje innenfor fristen.

Nåværende utforming av foreldelsesloven fører til at selv krav som er «oppe i dagen», forhandles om eller som partene for øvrig er fullt klar over, blir foreldet. I stedet for at foreldelse av krav beskytter en skyldner som har innrettet seg etter en tilstand hvor kravet anses som «dødt», kommer foreldelsesreglene inn som en redning for en skyldner som har all grunn til å tro at kravshaver vil inndrive kravet sitt.

At foreldelsesreglene er lite praktiske og kan virke beskyttende for en skyldner, har også en side mot hvordan foreldelsesfristen avbrytes. I utgangspunktet avbrytes foreldelsesfristen ved at kravshaver tar ut stevning eller forliksklage – såkalte «rettslige skritt». Det innebærer at selv om kravshaver har reklamert rettidig, kan kravet likevel foreldes. Fristene løper med andre ord uavhengig av hverandre, og avbrytes på ulike måter.

Vår vurdering er at det er uheldig at en kravshaver normalt må ta rettslige skritt for å avbryte foreldelsesfristen.

I den svenske foreldelsesloven – preskriptionslagen – avbrytes foreldelsesfristen ved at kravshaveren varsler et krav til skyldneren. Det vil si på samme måte som ved reklamasjon. Avbrytelse av de parallelle fristene er da i overenstemmelse og innebærer ingen felle for den som har et krav, ettersom avbrytelse av reklamasjon også vil innebære avbrytelse av foreldelse. Svensk rett har dermed lagt opp til en enklere og mer tilgjengelig måte å avbryte fristen på. Det er trolig også en av årsakene til at det er betydelig færre tvister om foreldelsesloven i svensk rett enn i norsk rett.

Det kan være grunn til å hevde at foreldelseslovens alminnelige frist på 3 år passer greit ved små hverdagslige kjøp, slik som ved kjøp av en tv, interiør eller lignende. Lovens alminnelige frist på 3 år fungerer imidlertid dårlig ved entrepriseprosjekter fordi disse oppdragene ofte er store, komplekse, og krever særskilt fagkompetanse. Ses dette i sammenheng med antall tvister om foreldelsesfristen på entrepriseområde, fremstår dette som en svakhet ved loven.

Ikke sjeldent består entrepriseprosjekter av flere uavhengige kontraktsforhold. Eksempelvis skal entreprenøren yte et resultat overfor byggherren, mens prosjekterende rådgiver skal yte tjenester enten til totalentreprenøren eller til byggherren. I et slikt tilfelle er det flere kontrakter mellom ulike parter. I tilfeller der det er mer komplekse kontraktsforhold bestående av flere parter, ser vi at foreldelsesreglene kan være vanskelig å håndtere, dette til tross for at kontraktsforholdet mellom aktørene i byggebransjen i stor grad er basert på norske standardkontrakter. Årsaken til dette er at foreldelsesloven er generell og kommer inn ved siden av kontraktene. Loven er altså ikke tilpasset de ulike forutsetningene i de aktuelle kontraktsforholdene

Som et eksempel på hvor utfordrende foreldelsesloven kan være, er der byggherren inngår en kontrakt med en totalentreprenør om oppføring av et bygg. Totalentreprenøren inngår så en kontrakt med prosjekterende rådgiver som skal stå for det lydtekniske i bygget. Den prosjekterende overleverer prosjekteringsmaterialet en tid før utførelsen og ferdigstillelsen av bygg. Etter overtakelsen mottar byggherren reklamasjoner på støy fra beboerne i bygget. Byggherren viderefører da reklamasjonene til totalentreprenøren, som igjen viderefører reklamasjon til rådgiveren grunnet mangelfull prosjektering. Problemstillingen blir da når misligholdskravet mot prosjekterende rådgiver blir foreldet, og mer spesifikt når foreldelsesfristen startet å løpe.

Som forklart, er den alminnelige foreldelsesfristen på tre år. Ved mislighold starter foreldelsesfristen mellom byggherren og entreprenøren å løpe ved overtakelse av bygget. Dette gjelder også ved skjulte feil og mangler. Ved rådgiveransvar er det imidlertid i rettspraksis blitt lagt til grunn at foreldelsesfristen starter å løpe først når rådgiverens mislighold får en virkning, for eksempel når man tar i bruk et feilaktig råd og det oppstår et tap. I eksempelet som vi presenterte ovenfor er det imidlertid tale om et prosjekteringsmislighold. Prosjektering er ansett å stå i en mellomposisjon mellom ren rådgivning og entreprisekjøp, ettersom prosjektering gjerne består av både rådgivning og materialleveranser som tegninger eller lignende.

I rettspraksis har det i prosjekteringstilfellene blitt lagt til grunn ulike starttidspunkter. Rettspraksis tar i slike tilfeller utgangspunkt i tapstidspunktet, men når tapet anses å ha inntrådt har blitt tolket ulikt. Hva som da skal gjelde i det konkrete tilfellet er vanskelig å forholde seg til. En slik praksis skaper forvirring og usikkerhet for en kravshaver. Legger man til grunn at foreldelsesfristen starter å løpe fra prosjekteringsmaterialet blir inkorporert i bygget, og det tar over tre år fra denne dato til overlevering, kan det innebære at kravet allerede er foreldet ved overlevering. Dette fremstår som en felle for kravshaver, som vanskelig kan oppdage mangelen på et tidligere tidspunkt.

Vurderingen av når fristen starter å løpe er objektiv. Hvilket betyr at fristen starter å løpe selv om fordringshaveren ikke har kjennskap til kravet. Det gjelder også der det foreligger skjulte feil og mangler. En høyesterettsavgjørelse fra 2006 er illustrerende. Saken gjaldt en brann i kjelleren på Asker politistasjon. Politistasjonen holdt til i et nyoppført bygg hvor overtakelsen av eiendommen var i 1997. Brannen oppstod som en følge av en feilmontering av det elektriske anlegget. Brannen oppsto først i år 2000. Tilleggsfristen var ikke til hjelp i denne saken, da fristavbrytende skritt først ble tatt over ett år etter brannårsaken ble avdekket.

Spørsmålet for retten var derfor om foreldelsesfristen startet å løpe ved overtakelsen eller på det senere tidspunkt når brannen oppstod. Høyesterett kom til at selv om erstatningskravet gjaldt skadene brannen hadde påført eiendommen, var årsaken til brannen feilmonteringen av det elektriske anlegget. Misligholdet hadde derfor inntrådt ved overtakelsen, og foreldelsesfristen startet derfor også på dette tidspunktet. Høyesterett la til grunn at foreldelsesloven ikke hensyntar hvilken type misligholdsbeføyelse mangelen utløser. Foreldelsesfristen starter dermed å løpe fra overtakelsen uansett.

For å avbøte problemet med manglende kunnskap om kravet, har lovgiver gitt en tilleggsfrist på ett år fra det tidspunkt kravshaveren fikk eller burde fått «nødvendig kunnskap» om kravet eller skyldneren. Dette gjelder for krav som springer ut av kontrakt. For erstatningskrav utenfor kontraktsforhold er tilleggsfristen tre år.

Vi ser imidlertid at det er en rekke utfordringer med tilleggsfristene. Det er blant annet vanskelig å avgjøre når tilleggsfristen begynner å løpe. Det er også en rekke Høyesterettsdommer som illustrerer at det også kan være vanskelig å avgjøre om et krav skal anses som et krav innenfor eller utenfor kontrakt.

I entreprisesaker vil en tilleggsfrist på ett eller tre år kunne være kort. Det skyldes blant annet at det kan være uklart hva som er årsaken til og omfanget av mangelen. Det er derfor normalt at partene bruker lang tid på å saksbehandle og forhandle om en minnelig løsning. Ved slike forhandlinger kan det fremstå som både unaturlig og konfliktskapende å ta rettslige skritt for å avbryte foreldelsesfristen. I forsikringstilfellene har lovgiver valgt å innta en regel om forlengelse av fristen der forhandlinger pågår. Dette ble gjort nettopp som følge av at det for kravshaver ofte er lite nærliggende å tenke at kravet kan foreldes i en slik situasjon. Dette hensynet gjør seg også gjeldende på entrepriserettens område.

Vi vil stiller derfor spørsmålet om den alminnelige foreldelsesfristen, eller tilleggsfristen, burde vært lengre. Til sammenligning er den svenske foreldelsesfristen 10 år, noe som er betydelig lengre enn i norsk rett selv om vi har tilleggsfristene. Vi vurderer også at en slik absolutt 10 års frist er mer forutberegnelig og praktikabelt enn den norske tilleggsfristen, ettersom tilleggsfristen legger opp til mer konkrete og skjønnsmessige vurderinger av når kravshaveren hadde «nødvendig kunnskap». Etter vår oppfatning er det da også grunn til å stille spørsmål ved om foreldelsesfristen i norsk rett både burde vært formulert mer absolutt. Det er få tvister om foreldelsesloven i Sverige, noe som tilsier at det svenske lovverket fungerer bedre enn i Norge.

Som illustrert, skaper de norske foreldelsesreglene en rekke problemer for byggebransjens aktører, og etter vår vurdering skyldes dette at regelverket er lite forutberegnelig og komplisert. Det er uheldig. Foreldelsesreglenes inngripende karakter tilsier at regelverket burde være tydelig og enkelt å forstå. Vår oppfordring er derfor at foreldelsesloven revideres.

Les hele artikkelen på bygg.no her.

Om forfatterne:

Annabel Gåsvand, Jacob Solheim og Sondre Kvikne Dotterud er tilknyttet Advokatfirmaet Føyen i Norge. Eva Westberg Persson er tilknyttet advokatfirmaet Foyen i Sverige.

Lignende saker

Flere nyheter