Domstolene har i flere dommer det siste året hatt stilling til spørsmålet om rett klassifisering; arbeidstaker eller oppdragstaker. Dommen om en sanger i det Norske solistkoret er den siste i denne rekken. Her kom lagmannsretten til at sangeren var korrekt klassifisert som oppdragstaker. Lagmannsrettens dom viser at særlig to elementer kan få utslagsgivende betydning ved vurderingen om et oppdragsforhold er korrekt klassifisert. Dersom oppdragstakeren, i avtaleperioden, står fritt til å påta seg andre oppdrag for oppdragsgiver og/eller andre oppdragsgivere, taler dette for at det foreligger et oppdragsforhold. Med andre ord kan eksklusivitetsbestemmelser i oppdragskontrakter medføre betydelig risiko for at tilknytningsforholdet omklassifiseres til et arbeidsforhold. Videre var ble det vektlagt at sangeren hadde bestemmende innflytelse over egne rammebetingelser.
Lagmannsrettens dom om korrekt klassifisering av oppdragstaker
Lagmannsretten avsa nylig en dom (LB-2024-85425), som omhandler klassifisering av en sanger i Det Norske Solistkoret. Spørsmålet for lagmannsretten var om sangeren var korrekt klassifisert som oppdragstaker.
Sangeren hadde siden 2007 vært tilknyttet solistkoret gjennom tidsbegrensende engasjementer. Etter at sangeren i oktober 2022 fikk beskjed om at hennes engasjement ikke ville bli forlenget, tok hun ut stevning mot koret med krav om fast ansettelse.
Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at sangeren ikke var arbeidstaker, men korrekt klassifisert som oppdragstaker. Lagmannsretten tok utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd som angir momentene for om tilknytningsforholdet skal klassifiseres som et arbeidstakerforhold.
Lagmannsretten viste til at det er uten rettslig betydning for klassifiseringen, at partene selv ikke har betegnet tilknytningsforholdet som et arbeidstakerforhold. Lagmannsretten pekte videre på at klassifiseringen beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering basert på særlig syv momenter:
- Arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning.
- Arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet.
- Arbeidsgiveren stiller til rådighet arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse.
- Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet.
- Arbeidstakeren får vederlag i en eller annen form for lønn.
- Tilknytningsforholdet mellom partene har en noenlunde stabil karakter, og er oppsigelig med bestemte frister.
- Hvis det arbeides hovedsakelig for én oppdragsgiver vil dette også kunne tale for at forholdet reelt sett er et arbeidstakerforhold
Også andre momenter kan være av betydning for helhetsvurderingen og syvpunktslisten er ikke uttømmende.
I denne konkrete saken, la lagmannsretten betydelig vekt på særlig to momenter som ikke direkte faller inn under syvpunktslisten:
Lagmannsretten viste til at sangeren hadde betydelig frihet til å velge å påta seg oppdrag for solistkoret. Etter avtalen med solistkoret sto sangeren fritt til å selv bestemme om hun ville være med på korets prosjekter. Lagmannsretten la til grunn at sangerens frihet til å velge å påta seg oppdrag og korets forpliktelse å gi oppdrag, innebar en ubalanse i kontrakten i sangerens favør. Dette til forskjell fra avhengighets- og underordningsforhold i arbeidsforhold, hvor ubalansen faller ut i arbeidsgivers favør. Etter lagmannsrettens syn hadde sangeren derfor ikke et særlig behov for arbeidsmiljølovens verneregler.
Videre hadde sangeren bestemmende innflytelse over korets virksomhet. Lagmannsretten viste til at sangeren i koret, hadde bestemmende innflytelse over korets øverste organ («Rådet»). Gjennom Rådet kunne sangerne påvirke solistkorets rammebetingelser, men også tilknytningsformen til koret. Lagmannsretten viste til at valg av tilknytningsform hadde vært diskutert i av sangerne i koret, «uten at dette har resultert i konkrete forslag om endring».
Til tross for at sangeren i stor grad var underlagt solistkorets ledelse og kontroll, fant lagmannsretten, etter en helhetsvurdering, at sangeren var korrekt klassifisert som oppdragstaker.
Det er videre viktig å merke seg solistkorets henvisning til «kunstnerisk virksomhet», særlig påstanden om at det ikke ville vært mulig å realisere korets høye ambisjonsnivå dersom sangerne ble ansett som arbeidstakere. Lagmannsretten bemerket i denne sammenhengen at grensedragningen mellom arbeidstakere og oppdragstakere må vurderes på samme måte innen kunstnerisk virksomhet som i andre typer virksomheter. Dermed kunne ikke korets «ambisjonsnivå» tillegges vekt i vurderingen. Som lagmannsretten påpekte, er det ikke grunnlag for at en kokk som stiller sin arbeidskraft til disposisjon for en restaurant med mål om Michelin-stjerne, skal ha et svakere vern enn en kokk som arbeider på en vanlig veikro.
Dommen fra lagmannsretten bidrar til viktig avklaring og vektlegging av momentene i syvpunktslisten. Dessuten peker dommen på viktige hensyn som særlig er relevante i kultursektoren.
Dommen er ikke rettskraftig idet ankefristen fortsatt løper. Vi vil følge med på om saken ankes og slipper inn til behandling i Høyesterett. Ankefristen er 27. februar 2025.
