Spørsmålet knytter seg til voldgiftsloven § 7, hvor det fremgår at domstolen skal avvise et søksmål om rettsforhold som er underlagt voldgift, dersom en part begjærer avvisning «senest samtidig med at parten går inn i sakens realitet».
Om denne bestemmelsen uttaler Høyesterett at en part som går inn i sakens realitet, uten å gjøre gjeldende at saken skal avgjøres ved voldgift, taper retten til å kreve avgjørelse ved voldgift.
Denne saken ble i første omgang behandlet i forliksrådet etter at den ene parten hadde sendt inn forliksklage. Innklagede for forliksrådet begjærte ikke saken avvist med henvisning til at partene hadde avtalt voldgift. Forliksrådet innstilte saken, og saksøker tok deretter ut stevning for tingretten. Saksøkte fremsatte først i tilsvaret begjæring om at saken måtte avvises med henvisning til at partene her hadde avtalt tvisteløsning ved voldgift.
Det konkrete spørsmålet for Høyesterett var om begjæringen fremsatt i tilsvaret til tingretten var for sent fremsatt, fordi saksøkte ikke hadde begjært avvisning i tilsvaret til forliksrådet.
Høyesterett konkluderte med at innsigelsen om at saken måtte avvises var tapt fordi saksøkte ikke hadde begjært saken avvist i tilsvaret for forliksrådet.
Høyesterett tok i denne avgjørelsen stilling til (1) hva det innebærer at en part «begjærer avvisning» etter voldgiftsloven § 7, (2) hva det innebærer at parten «går inn på sakens realitet» etter voldgiftsloven § 7, og (3) hvorvidt voldgiftsloven § 7 gjelder når saken blir innstilt i forliksrådet.
Til det første spørsmålet, om hva det innebærer at en part «begjærer avvisning» etter voldgiftsloven § 7, uttaler Høyesterett at det ikke er nok å motsette seg det materielle kravet parten krever dom for. Det må fremgå uttrykkelig av tilsvaret til forliksrådet at saken begjæres avvist fordi det er avtalt voldgift. Saksøkte hadde i denne saken kun lagt ned påstand om at den videre behandlingen i forliksrådet innstilles, uten å begjære avvisning med hjemmel i voldgiftsloven § 7.
Høyesterett tok deretter stiling til hva det innebærer at parten «går inn på sakens realitet» etter voldgiftsloven § 7. Høyesterett viser til at klagemotpart i tilsvaret til forliksrådet ikke er nødt til å begrunne sitt standpunkt i de tilfellene man er uenig i kravet. Høyesterett legger til grunn at dette utgangspunktet tilsier at det heller ikke etter voldgiftsloven § 7 bør kreves at parten grunngir kravet for å kunne regnes for å ha gått inn i sakens realitet. Høyesterett konkluderte med at innklagede, ved å tilbakevise at det var materielt grunnlag for kravet, hadde gått inn i sakens realitet. Innklagede hadde da gått inn i sakens realitet allerede i tilsvaret til forliksrådet, og voldgiftsinnsigelsen var derfor som utgangspunkt tapt.
Til slutt tok Høyesterett stilling til hvorvidt voldgiftsloven § 7 overhodet gjelder når saken blir innstilt i forliksrådet. Dette har en side til litispendens, som betyr at det ikke kan reises søksmål mellom samme parter når det allerede verserer en sak. Til dette spørsmål konkluderte Høyesterett med at det ikke var avgjørende så lenge kravet i saken og partene er de samme.
Dommen avklarer sentrale spørsmål som får betydning i de kontraktsforhold hvor voldgiftsbehandling er avtalt. Dersom den innklagede part vil motsette seg alminnelig domstolsbehandling, må man i tilsvaret til forliksrådet uttrykkelig begjære saken avvist med henvisning til at partene har avtalt voldgift.
