Det har hittil ikke eksistert noe standardisert rammeverk for utbyggingsavtaler til gjennomføring av kommunens arealplaner. Det har derfor vært stor variasjon i utformingen av utbyggingsavtaler, med ulik praksis i ulike kommuner. Den nye standarden er ment som et verktøy for kommuner og utbyggere, der formålet er å standardisere utbyggingsavtaler som inngås etter plan- og bygningsloven kapittel 17.
Standarden er utformet som en meny av valgmuligheter istedenfor en typisk standardkontrakt. Tanken er å sikre partene muligheten for individuell tilpasning og fleksibilitet, og blanketten etterlater derfor en del spillerom til partene slik at avtalen kan tilpasses det konkrete tilfellet. Ved å åpne for stor grad av fleksibilitet, skal standarden kunne benyttes av alle kommuner, og uavhengig type, størrelse og omfang av det aktuelle utviklingsprosjektet. I tillegg er balanseforholdet mellom partene søkt tydeliggjort ved at enkelte avveininger er forhåndsbestemt.
Hva er det standarden regulerer?
Blant de nye reguleringene finner vi standardtekster til regulering av kommunens og utbyggers rettigheter og plikter i forbindelse med gjennomføring av arealplan, som for eksempel utbyggers innfrielse av arealplanens rekkefølgekrav. Standarden inneholder reguleringer av utbyggers forpliktelser i forbindelse med prosjektering og opparbeidelse av tiltak som kommunen skal bli eier av, i tillegg til tiltak kommunen eventuelt ikke skal bli eier av.
Standarden inneholder også reguleringer av det kontantbidraget som eventuelt skal ytes til kommunens egen prosjektering og opparbeidelse, herunder reguleringer av både beregning og oppgjør av kontantbidraget. Også kommunens plikt til selv å opparbeide og/eller yte kontantbidrag er nærmere regulert.
Det dukker ikke sjelden opp problemstillinger knyttet til reguleringen av merverdiavgift i utviklingsprosjekter. Derfor inneholder blanketten også egne vedlegg med reguleringer av partenes ansvar og risiko knyttet til mva., og om overtakelse av justeringsplikt og ‑rett.
Standarden vil langt på vei kunne hjelpe kommuner som ikke har utarbeidet en egen mal for utbyggingsavtaler, men den vil ikke kunne gi svar på om vilkårene i plan- og bygningsloven er oppfylt, herunder om tiltaket er nødvendig for gjennomføring av planen eller om det er forholdsmessig. En utbyggingsavtale vil følgelig alltid kreve en stor grad av skreddersøm.
