Foreldelsesreglene får utvidet betydning på arbeidsrettens område
Pensjon – eller retten til pensjon har fått et nytt fokus helt siden den såkalte «Stendi-dommen» fikk sin endelige avgjørelse i 2021. Med denne dommen ble grensen mellom arbeidstaker og oppdragstaker klargjort, og en stor gruppe tidligere oppdragstakere fikk medhold i at de var å anse som ansatte. Ansettelsestidspunktet var fra det tidspunktet oppdragene opprinnelig hadde startet. Ansatte får lønn, tjener opp feriepenger og feriefritid og skal være medlem av en pensjonsordning. De hadde derfor krav på etterbetaling av lønn og feriepenger, samt å bli innmeldt i selskapets pensjonsordning tilbake i tid («etterinnmelding»). Kravene på etterbetaling og innmelding i pensjonsordningen gjaldt fra ansettelsestidspunktet. Kravene gikk dermed flere år tilbake i tid.
Når arbeidsgivere har brukt oppdragstakere istedenfor arbeidstakere på feil grunnlag, kalles det «feilklassifisering». Denne feilklassifiseringen kostet selskapet dyrt. Kravene på feriepenger og etterinnmelding i selskapets pensjonsordning ble ikke begrenset av foreldelsesreglene. Arbeidsgiversiden oppfattet dette som svært urimelig. Summene arbeidsgiver måtte etterbetale tok heller ikke høyde for beløpet de tidligere oppdragstakerne allerede hadde fått betalt for å utføre arbeidet. Heller ikke det faktum at oppdragstakerne hadde hatt stor fleksibilitet og gjerne valgt denne tilknytningsformen til arbeidslivet selv ble vektlagt. I kjølvannet av denne dommen har ordene feilklassifisering og etterbetalingskrav hjemsøkt mange arbeidsgivere. Frem til nå var dette gjeldene rett.
Det var derfor ikke overraskende at lagmannsretten i 2022 fulgte opp de strenge prinsippene rundt grensedragningen mellom ansatt og oppdragstaker fra «Stendi-dommen» i den såkalte «Ishavskatedral-dommen». Dommen omhandlet spørsmålet om en musiker som hadde hatt faste konsertoppdrag for Tromsøysund Sokn i Ishavskatedralen i Tromsø, var å anse som arbeidstaker eller oppdragstaker. Lagmannsretten kom til at musikeren var å anse som fast ansatt fra 2013. I tråd med «Stendi-dommen» hadde han dermed et omfattende etterbetalingskrav mot sin arbeidsgiver på lønn, feriepenger, samt etterinnmelding i selskapets pensjonsordning.
Musikeren krevde pensjonsrettigheter som om han hadde vært innmeldt i pensjonsordningen helt tilbake til ansettelsestidspunktet i 2013. Spørsmålet for lagmannsretten var hvorvidt retten til etterinnmelding var foreldet etter regelen om 3 års foreldelse av krav på penger. Lagmannsretten kom til at kravet på etterinnmelding ikke var omfattet av reglene om foreldelse. Lagmannsretten fulgte opp Stendi-dommen på dette punktet. De begrunnet dette med at selve innmeldingen i en pensjonsordning ikke er å anse som en «fordring på penger» etter foreldelsesloven § 1. Det ble lagt vekt på at retten til å være medlem av en tjenestepensjonsordning er en lovbestemt rett, og at denne ikke bør innskrenkes av foreldelsesreglene til ulempe for en arbeidstaker. Arbeidstakeren fikk dermed rett både på opptjeningstid i pensjonsordningen og rett på å ha opptjent pensjonsgrunnlag for tiden han skulle ha vært ansatt. Arbeidsgiver, Soknet, var uenig i denne vurderingen og anket til Høyesterett.
Høyesterett har nå avgjort spørsmålet om etterinnmelding i pensjonsordningen er kan foreldelse «gjenstand for foreldelse».
I motsetning til Lagmannsretten kom Høyesterett til at etterinnmeldingen i pensjonsordningen er en «fordring på penger». Høyesterett la avgjørende vekt på at den mest sentrale virkningen av etterinnmeldingen er at soknet blir forpliktet til å etterbetale pensjonspremier. Krav på betaling av pensjonspremier er nettopp en «fordring på penger», og dermed måtte selve etterinnmeldingen også anses som dette. Konsekvensen var at etterinnmeldingen skulle skje med virkning fra 2018, ikke 2013, slik musikeren hadde krevd.
I domstolens vurderinger i både «Stendi-dommen» og «Ishavkatedral-dommen» ble det lagt vekt på at arbeidstaker er den svake part i forhold til arbeidsgiver. Når en oppdragstaker først var å anse som arbeidstaker, altså «feilklassifisert», så anså retten at foreldelsesreglene ikke kunne tolkes slik at de avkortet kravet arbeidstaker hadde på pensjonsrettigheter mot sin arbeidsgiver. Det var derfor noe overraskende at Høyesterett mente det ikke var relevant å trekke inn slike hensyn når foreldelsesreglene skulle tolkes.
Avgjørelsen viser imidlertid at foreldelsesloven § 1 må tolkes i tråd med den mest nærliggende språklige forståelsen av regelen. Den gjør også potensielle etterbetalingskrav ansatte måtte ha mot sine arbeidsgivere noe mindre omfattende. Vi mener avgjørelsen er godt rettslig begrunnet og helt riktig.
I slutten av november skal lagmannsretten ta stilling til om krav på feriepenger etter såkalt «feilklassifisering» foreldes, eller om resultatet fra «Stendi-dommen» blir stående. Det blir spennende å se om domstolen legger seg på samme linje som med pensjonsetterinnmelding.
