5. juni 2025 avsa Høyesterett dom i den mye omtalte stupeulykken ved Tomtekaia ved Munchmuseet i Oslo. Høyesterett slo fast at Oslo kommune ikke er erstatningsansvarlig. Dommen gir viktig avklaring om kommuners ansvar ved utforming av offentlige uterom, og har også betydning for eiendomsaktører som utvikler og forvalter byrom med vannkontakt eller andre risikomomenter.
Kort om saken
I slutten av mai i 2021 stupte en privatperson med hendene langs siden fra Tomtekaia i Bjørvika og traff en betongmatte under vann. Hendelsen resulterte i alvorlig personskade. Blant annet brakk skadelidte ryggen og ble lam fra brystet og ned. Skadelidte krevde erstatning med henvisning til mangelfull sikring og varsling fra Oslo kommune. Han fikk medhold i tingretten og lagmannsretten, med avkortning i erstatningsbeløpet på grunn av egen medvirkning.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett vurderte først om kommunen kunne holdes ansvarlig etter arbeidsgiveransvaret (skadeserstatningsloven § 2-1). Domstolen la vekt på at Tomtekaia ikke var tilrettelagt for bading eller stuping, og at kommunen hadde satt opp advarselsskilt med tekst og symbol om grunt vann. Høyesterett mente kommunen hadde truffet tilstrekkelige tiltak for å redusere risikoen og skaden ble ansett som en følge av skadelidtes egen uaktsomhet. Høyesterett argumenterte med at det kunne forventes at besøkende på stedet gjorde undersøkelser av vanndybden og bunnforholdene før de stupte, noe skadelidte ikke gjorde. Det forelå dermed ikke ansvarsbetingende uaktsomhet hos kommunen.
Høyesterett vurderte også kort om kommunen var erstatningsansvarlig på bakgrunn av ulovfestet objektivt ansvar. Samlet sett mente retten skadeevnen – risikoen for at en bestemt handlemåte eller virksomhet kan føre til skade – ikke var vesentlig større enn den folk generelt møter i dagliglivet. Det ble særlig pekt på at risikoen på Tomtekaia ikke avvek vesentlig fra den risikoen besøkende møter mange andre steder langs kysten og ved innsjøer og elver, også der det er tilrettelagt med kaier, brygger eller anlegg for opphold og rekreasjon. Det var da heller ikke grunnlag for ansvar på objektivt grunnlag.
Praktisk betydning for eiendomsaktører
Dommen innebærer en viktig presisering av aktsomhetsnormene som gjelder ved utvikling og forvaltning av offentlige byrom, særlig i sjønære områder som inviterer til opphold og rekreasjon:
- Kommuner og private utviklere har ikke et absolutt ansvar for å forhindre alle former for ulykker i offentlige uterom, så lenge området ikke er tilrettelagt for aktiviteten som utløste skaden.
- Risikovurderinger og varslingstiltak må tilpasses den faktiske bruken og kjente risikoforhold, men det kreves ikke tiltak for å eliminere enhver tenkelig fare. Skilting og fysisk utforming som tydelig signaliserer hvilke aktiviteter som ikke er tilrådelige, vil ofte være tilstrekkelig.
- Dommen gir trygghet for at godt planlagte byrom, der risikoreduserende tiltak er rimelig balansert mot opplevelsesverdi, ikke automatisk utløser ansvar ved enkeltstående ulykker.
