Konkret gjelder prosjektet gruvedriften i Engebøfjellet der eklogitt, som inneholder blant annet granat og rutil utvinnes. Rutil kan brukes i produksjon av titanmetall, som har betydning for blant annet forsvars-, luftfarts- og romfartsindustrien. Som uttak av naturressurser flest, vil gruvedriften medføre noen negative konsekvenser også. Utvinningen medfører betydelige mengder finkornede avgangsmasser. I Førdefjorden var det planlagt å deponere om lag 26,5 millioner tonn gruveavfall.
Det var ikke omstridt for Høyesterett at deponeringen ville føre til forringelse av vannkvaliteten i fjorden. Bunnfaunaen i deponiområdet ville gå tapt i driftsperioden på inntil 50 år og i en lengre periode etterpå. Spørsmålet var derfor om forringelsen kunne tillates etter unntaksregelen i vannforskriften § 12, sett i lys av vanndirektivet. Det avgjørende vilkåret var om inngrepet kunne begrunnes i «tvingende allmenne hensyn».
Høyesteretts vurdering
Høyesterett bygget på EFTA-domstolens forståelse av dette vilkåret, og klargjør at ordinære økonomiske hensyn ikke er nok. I utslippstillatelsen fra 2016 hadde staten lagt vekt på samfunnsnytten, herunder inntekter, arbeidsplasser og positive virkninger for lokal bosetting. Høyesterett kom til at dette ikke oppfylte kravet til «tvingende allmenne hensyn». Regionen hadde ikke slike dokumenterte utfordringer med fraflytting, arbeidsledighet eller lav levestandard at hensynet til lokal og regional utvikling kunne rettferdiggjøre vannforringelsen.
Staten viste også til forsyningssikkerhet, særlig behovet for tilgang til kritiske råvarer og rutil som råstoff for titanmetall. Høyesterett anerkjente at forsyningssikkerhet for kritiske mineraler i prinsippet kan være et tvingende allment hensyn. Problemet var imidlertid at dette hensynet ikke var en del av begrunnelsen for utslippstillatelsen i 2016. Det var først i den kongelige resolusjonen fra mai 2025, der staten vurderte om tillatelsen skulle omgjøres, at forsyningssikkerhet ble fremhevet som et sentralt formål.
Prinsipielle avklaringer
Høyesterett slo dermed fast at begrunnelsen for å gjøre unntak fra forbudet mot vannforringelse må foreligge når tillatelsen gis. Forvaltningen kan ikke i ettertid «lese inn» nye hensyn i et tidligere vedtak for å redde gyldigheten. Vanndirektivet krever en detaljert og konkret analyse før det gis tillatelse til vannforringelse. Denne analysen må omfatte både miljøulempene og de allmenne hensynene som skal begrunne inngrepet.
Ny behandling i forvaltningen
Konsekvensen av dommen er at de tidligere vedtakene oppheves.
Saken vil nå sendes tilbake til forvaltningen som må treffe et nytt vedtak med riktig begrunnelse.
Det kan antas at forvaltningen fortsatt ønsker å tillate sjødeponering i Førdefjorden. Det må i så fall treffes et nytt vedtak basert på riktig rettslig vurdering og begrunnelse. Et slikt vedtak må uttrykkelig identifisere hvilke tvingende allmenne hensyn som påberopes, og forklare hvorfor disse veier tyngre enn tapet av miljøkvalitet.
